Hei!
Trener bruks med hunden min (rundering, spor og feltsøk). Treneren er totalt motstander av å legge godbiter i sporet, men sier ikke noe om hvorfor; bare at det er noe tull. Vet at bl.a IPO-miljøet bruker godbiter i sporet for å få et nøyaktig spor der hunden «støvsuger» bakken. Personlig synes jeg det kan ha noe for seg; da får jo hunden belønning underveis og ikke bare i slutten av sporet.Men jeg har ikke så mye erfaring, så jeg lurer på hva dere mener om dette, og om dere har noen tanker om hvorfor det evt. ikke er lurt.
Hilsen T

Svar fra Morten Egtvedt

Hei T.

Vi har kjørt veldig mye godbitspor med våre egne hunder og hunder vi har hatt

på kurs, og har bare gode erfaringer med det. Godbitspor er imidlertid ingen

fasitløsning på alle problemer. Det er med andre ord ikke bare å legge ut noen

godbiter her og der i sporet og forvente at du automatisk får en støvsuger av

det (denne holdningen finnes faktisk).

Uansett metode må du ta utgangspunkt i din hund og hvordan den oppfører seg

i sporet. Hvis du har en hund som er noenlunde nøyaktig fra før (og glad i mat

– det siste er uansett en nødvendig forutsetning) kan det ofte være nok å legge

ned noen godbiter med ujevne mellomrom i sporet, og etter en måned med slik

trening har du en utrolig nøyaktig hund. Hvis du derimot har en hund som vingler

mye, har altfor stor fart osv må du beregne å bruke lenger tid. På endel slike

hunder har vi kjørt godbitspor på max 50 meter med godbit i hvert eneste fotspor

i flere uker før vi har begynt å trappe ned veldig gradvis på godbitene (og

øke lengden på sporene).

Det er ikke godbitene i seg selv som gjør hunden mer nøyaktig. Poenget er at

ønsket adferd (rolig og konsentrert sporing med lav nese) blir forsterket. Når

du starter med godbiter i hvert fotavtrykk vil hunden hele tiden blir forsterket

for å søke rolig og konsentrert nede ved bakken. Når du så begynner å øke avstanden

mellom godbitene er det avgjørende at hunden sporer perfekt fra den ene godbiten

til den andre slik at det er denne adferden som blir forsterket. Jeg har sett

hunder som har gått «godbitspor» og bare søkt på overvær fra den ene godbiten

til den andre. Dette har selvfølgelig feil effekt – da blir den vinglete søksadferden

forsterket og hunden vil selvfølgelig bare fortsette å spore på denne måten.

Når man trener spor er det uansett viktig at man har en klar målsetning om

hvordan man ønsker at det ferdige resultatet skal se ut. Folk som trener IPO

vil ha en meget nøyaktig sporhund som ikke mister et eneste fotavtrykk. De kjører

derfor ofte godbit i hvert eneste fotavtrykk veldig lenge. Andre er fornøyd

så lenge hunden kommer seg fra A til B og bryr seg ikke om stilkarakterene.

Selv foretrekker jeg noe et sted i midten (sannsynligvis litt nærmere IPO-sporet).

Jeg vil at min hund skal følge sporet helt nøyaktig og ikke ta mer enn max et

par meters sløyfer i vinklene – uansett om det er sidevind eller ikke. Samtidig

synes jeg at det er greit med noe høyere fart enn i IPO-sporet. Jeg kjørte derfor

veldig tett med godbiter hele den første sesongen jeg trente spor. Når hunden

hadde lært å spore så nøyaktig som jeg ville begynte jeg å øke avstanden mellom

godbitene. Da kom farten av seg selv, men han er fortsatt meget nøyaktig selv

i kraftig sidevind på ferske spor. Hvis jeg merker at farten blir for stor går

jeg tilbake og kjører tettere med godbiter en stund.

Det som også er greit er at du kan forsterke mer strategisk i sporet. Hvis

jeg passerer steinhyller, kvisthauger, tette kratt, går langs grus, asfalt,

bekker eller lignende legger jeg tettere med godbiter enn i enklere terreng.

I terrengskifter legger jeg også flere godbiter enn vanlig. Dette fører til

at hunden jobber mer nøyaktig og konsentrert på disse stedene i stedet for å

få problemer slik hunder ofte gjør. Av og til kjører jeg også spor

på noen kilometer uten godbiter underveis og bare en skikkelig jackpot i slutten.

Jeg venter med å introdusere gjenstander i sporet til jeg er fornøyd

med selve sporingen (plukking av gjenstander/apoortering trenes utenfor sporet

til det sitter 100%). Nå varierer jeg mellom rene godbitspor, rene gjenstandsspor,

spor som begynner med gjenstander første del og deretter bare godbiter

– og spor med vill blanding av spor og godbiter.

Mange som begynner med godbiter i sporet opplever at hunden blir dårligere

til å plukke gjenstander, spesielt hvis de kjører både gjenstander og godbiter

i samme spor. Da vil de fleste være raske til å legge skylden på godbitsporet.

Det er feil! Det er apporteringen som er for dårlig i disse tilfellene. Hunden

min har lært at hvis det er godbiter i sporet kan han spise dem med en gang

og så spore videre. Hvis han finner en gjenstand i sporet kan han plukke den

opp og og bytte den inn i 10 godbiter hos meg i stedet. Det er et enkelt valg

for de fleste hunder hvis vi bare lærer dem det skikkelig.

Jeg glemte forresten en ulempe med godbitsporene. Det er ikke noe for folk

med dårlig rygg! Det er et slit å legge opp godbitsporene, spesielt i starten.

Men jeg synes ihvertfall jeg har fått en hund som er veldig behagelig å gå spor

med (selv om han er en hannhund flat-coat og dermed har statistikken mot seg

på mange måter), så jeg synes det har vært verd bryet. Det var noen tanker om

godbitspor. Jeg kan ikke si om dette er riktig metode for deg. Det kommer helt

an på din målsetning for sportreningen og hva slags hund du har. Lykke til videre

med spor-treningen!

Morten Egtvedt

Kiro på godbit-jakt