Hei Turid,

vi har en nå 4 år gammel schafer tispe som har
hatt et litt grinete vesen ovenfor andre hunder,
spesielt mot de som tydelig viser de er underdanige.
Hun har vært slik siden hun ble voksen, og vi har
egentlig hele tiden jobbet med adferden hennes på
en positiv måte, veldig inspirert av det du og
andre likesinnede profeterer. All positiv forsterkning,
shaping og forsøk på å unngå kompliserte situasjoner
har imidlertid ikke hjulpet på akkurat denne grinete
adferden, men det har ført til en ellers veldig positiv
og harminisk hund med et tett og positivt forhold
mellom hund/eier.

I høst slo det meg at hun egentlig liker og syns
det er gøy å krangle og mobbe. Etter det gikk
jeg over til å sette strengere grenser når vi møtte
andre hunder, sannsynligvis på en måte du ikke
anbefaler. Jeg har fortalt henne med klare ord
hva som ikke er lov (bestemt stemme og av og til
ved å ta tak i bakparten for å dra henne unna,
men ikke bruk av vold!), og har også brukt spruteflaske
med vann i en periode som «ekstra» grensesetter
i de situasjonene hun ikke ville høre på meg.
Etter en periode med dette har vi fått en helt annen
hund! En som er langt mer ok og avslappet ovenfor
andre hunder, en som hører på oss når vi ber
henne om å ikke gå bort til alle, osv. Ikke det
minste undertrykket eller redd, men derimot
virker det som om hun har hatt godt av at vi har
tatt tak i og bestemt hvordan hun får lov til å
oppføre seg, slik at hun nå slipper å ta ansvar
for det selv. På kort stund har vi nå vha. sterkere
grensesetting i problemsituasjonene kommet dit vi
ønsket, noe vi altså ikke klarte ved et litt
mildere lederskap.

Min erfaring er altså at akkurat som i barneoppdragelse
så bygges et godt forhold på kjærlighet og tillitt,
men det må i enkelte tilfeller rettferdig grensesetting
til, som må overholdes!, for at hund og menneske
skal fungere sammen i vårt samfunn. Hadde vært
veldig interessant å høre om du har noen synspunkter
på dette, Turid, om du syns vi har handlet forferdelig
galt mot vår hund. Beklager forøvrig at dette ble
et langt innlegg…

Anita.

Svar fra Turid Rugaas

Jeg skjønner tankegangen din, og mener vel ikke at det er direkte «forferdelig» det dere har gjort, men det dere har oppnådd er ikke det jeg ville ønske å oppnå med en hund.

For det første oppnår dere en umiddelbar effekt, men hunden har egentlig ikke lært noe om mere sosial omgang, dere har bare fått kontroll på det. Noen ganger gjør vi ting fpr å få kontroll på en atferd, men så må en gå videre å lære hunden noe annet – hunden må lære å assossiere andre hunder med noe positivt hvis den skal bli det vi kaller sosial – hunden må få selvtillit nok til å kunne handle rasjonelt – det får ikke hunder ved at vi tar fullstendig kontroll og bestemmer hvordan hunden skal hilse på andre, hvordan den skal være hvert skritt på veien. Da har vi egentlig tatt fra hunden muligheten til å være hund. Og ingen er bedre på det enn hunder.

Det dere har gjort er å få kontroll, og det føles behagelig for oss, og noen ganger er det bra for hunder, men ikke hele tiden. Du sammenligner med barn. Et høflig og veoppdragent barn som gjør alle de riktige tingene – hilser pent, sitter stille osv er også under kontroll. Min erfaring er imidlertid at de sjelden har noe begrep om å samhandle og leke med andre barn. De blir på en måte uten sosiale antenner og sosial trygghet.

Dessuten har dette ingenting med lederskap å gjøre. Du utfører egentlig ikke lederskap, du har tatt over kontrollen. Lederskap er IKKE å styre hunden til enhver tid, men helt andre ting.

Du har sikkert fått en hund du synes er veldig fin. Er du sikker på at hunden din har det slik du tror ?

Vi er altfor opptatt av å sette grenser. Joda, grenser skal vi ha, og det har mine hunder også, men vi blander ofte sammen grenser og fullstendig kontroll. I en vill flokk er det ingen som kontrollerer hverandre. De samarbeider – de lever sammen – de løser konflikter – og grensene går på enkelte viktige ting, ikke som hos oss, på bagateller og uviktige ting som går utover hundens utvikling. En snill og flink og lydig hund er svært ofte en passiv hund som er noe av det tristeste jeg ser.