Hei!
Jeg har nettopp lest boken din, og synes denne var helt topp! (Alle hundeeiere burde fått et eksemplar samtidig som valpen kommer i hus!)
Jeg har en weimaraner-hann på snart 4 år. Da han var unghund gikk han mye løs, og hadde mye kontakt med andre hunder. Da han kom i den andre puberteten forandret han seg ganske mye – og fikk et par «bitre fiender». Bl.a. havnet han i en skikkelig slåsskamp – noe som resulterte i drapstrusler for både «mor» og hund.
Etter denne episoden ble jeg redd – og ønsket ikke lenger at min hund skulle gå løs. (Det kan jo være at «den gale» mannen også er ute på tur!)
Jeg er fullstendig klar over at en hund som alltid går i bånd (unntatt ved store, oversiktelige sletter og når jeg trener søk) ikke får den stimulansen han trenger fra andre hunder, og jeg er lurer på om dette ikke kan ha påvirket kroppsspråket hans i negativ retning.
Når vi er ute på tur, pleier en av disse «episodene» å oppstå:
1.
På ca 50 meters avstand legger hunden seg ned i dekk, med ørene fremover og intenst, stirrende blikk. Her ligger han helt til den andre hunden passerer, og da «spretter» han opp. (Er ikke dette litt for «valpete» for en voksen hund?)Jeg kan jo ikke akkurat dra han med meg, heller, der han ligger !
2.
På god avstand «fryser» han, går saaakte i retning av den andre hunden – med ørene og halen opp. Hvis vi har god avstand til den andre hunden, kan vi gå rett forbi. Er avstanden for liten, begynner gjerne hundene å snuse på hverandre. Min hund snur seg da gjerne med siden til, og med blikket vendt bort, mens han lar den andre hunden snuse seg ferdig. (Han har gjerne «piggsveis» på ryggen, men dette er jo ikke hverken dempende eller dominant signal, etter hva jeg har forstått)
I de fleste tilfeller kan vi nå gå avgårde i fred og fordragelighet. Andre ganger så smeller det når min hund begynner å snuse. (Tingene skjer så fort, så jeg har ikke lagt merke til hvilke signaler han sender ut.)
Hunden har vært rimelig kranglete med andre hannhunder helt siden han var 2 år. Dette er vel egentlig noe man kan regne med? Det som bekymrer meg i større grad, er at han også krangler med enkelte tisper. Vi har et vennepar med en weimaraner-tispe på 6 år – disse går ikke sammen i det hele tatt.
Det som kanskje kan tale positivt til hundens fordel er at han er veldig omgjengelig med valper, unghunder, kastrerte hannhunder og de fleste tisper (bortsett fra at forsøker å ri ..)
Jeg har for øvrig meldt meg på et kurs i kroppsspråk som avholdes i Oslo-området. Jeg vet at hundene her vil slippes sammen, og jeg håper at dette kan utvikle min «sønns» kroppsspråk.