Heia,
Har en omplasserings hunde på snart to år, som vi har hatt et knapt halvår nå. Han har vært misshandlet(uten at vi veit noe særlig utover at dist. vet. nektet tid. eier å ha hunden), men han var usikker, og redd i en del situasjoner. Ennå ser vi at han kryper sammen i endel situasjoner som vi ikke har hatt han i, men som han tydlig forbinder med noe neg. men med engang vi «backer» han opp, kommer han seg fort (med unntak av i situasjoner med vann). Han fikk fort tillit til oss og var i begynnelsen veldig avhening av spes. meg. Etterhvert har resten av husholdninga og blitt en viktig del av flokken hans. Han sturer ikke lenger hvis jeg er borte. Inne er han ennå veldig klengete, og vil ha mye oppmerksomhet.

Men ute er det som det er en helt annen hund! Vi var på fjellet i helga, han løper veldig langt(800m kanskje?), før han finner ut at han skal snu. Og når han kommer på en 20-30 m avstand, -holder vist det. Når vi går fra bilen til hytta, har han også vært løs. Han kan være borte fra oss i 20min kanskje før han finner veien til hytta.

Vi fikk han etter at båndtvangen begynte i vår, og han har ikke vært særlig mye løs sammen med oss. Har trent MYE sitt -bli innkalling, og da kommer han som en kule, ute som inne, også med andre hunder tilstede. Når vi går på vanlige turer i marka, har jeg prøvd å lære inn innkalling slik jeg har gjort med tidligere hunder, ved å i begynnelsen gi gode godbiter hver gang hunden kommer bort og øke vanskligheten gradvis. Selvom jeg har med godbiter han elles ville ha «dødd» for, bryr han seg ikke. Han tar de kanskje en-to ganger, før han ikke engang ser på hånda mi. Siste gangene har jeg hatt kongen i lomma, det fungerer, men det blir en oppjaga leik, og han drar seg tydlig opp i stress nivå.

Har også gjemt meg noen ganger når han blir helt borte. Han kommer tilbake, løper rundt og leter frebrilsk, – men når han ser meg, hilser han mindre og mindre, -han bare strener videre…..

Dette hørest ut som en hund som mangler kontakt trening, og kanskje synes kontakten med oss er ubehaglig. Men det er ikke slik jeg oppfatter han. Vi har trent MYE kontakt, basis lydighetsøvelser, litt søk etc. og føler at kontakten er blitt ganske bra. Når vi står stille, sitter han som regel å ser på meg, han ser ofte på meg når vi går tur (har trent det inn med klikker), men når han blir stressa, kan han fremdeles se på meg, men overser klikket. Han «snakker» tilbake (typisk lab. lyder) når jeg roser han på tur, det er bare noe han gjør når han er glad. Men med engang vi tar av båndet ute i marka, eller på fjellet, er han helt gal. På meg virker det som han rett og slett er så sikker på at han greier å finne oss igjen når vi er ute, at han trenger ikke å ta noe særlig «hensyn».

Noen tips til hvordan trene innkalling/kontakt trening med han i slike situasjoner? Og hvordan jeg kan få han til å korte ned radiusen når han løper?

Svar fra Turid Rugaas

Først og fremst må du tenke litt i andre baner. En omplasseringshund trenger tid på å bygge opp relasjoner til nye eiere, å føle at de hører sammen, og dette kan ikke trenes mekanisk, som med en klikker. Du kan trene inn at han ser på deg, ved å klikke for det, og så lærer han å se på deg for å få godbit, men det kommer ikke innenfra ! Han må få LYST til å søke deg fordi han føler at han ønsker det, ikke fordi det er tillært.

Det er mye vi kan trene inn med klikker, men vi kan ikke skape følelsesmessige relasjoner, det ligger på et annet plan. Så om du har lært ham å se på deg, så er dette en øvelse, og har egentlig ikke noe med kontakt å gjøre.

Det er også grunnen til at han er så «fjern» når han er løs.

Det går an å trene innkallingsøvelser, for all del, men først og fremst bør du nok legge om litt av treningen for å skape disse familie-følelsene, tilhørigheten og relasjonene.

Hvordan gjør en så det ?

De tingene jeg selv har gjort har vært følgende : – ha hunden rundt meg, sammen med meg så mye som overhodet mulig. Gå gjerne en del i band, ha ham med ut for å se på nye steder i band, sitt og hygg dere sammen på tur, besøk, i hagen osv i band. Del matpakke på tur, bruk tid på å sitte der – maser han så bare overse det, han lærer snart at når du setter deg, så skal det være rolig.
– fortell ham med blid stemme og vennlig ansikt mange ganger hver dag hvor skjønn han er, hvor klok eller hva du sier, det spiller ingen rolle (akkurat dette løsnet forholdet til min siste omplasseringshund). – Det er fint at dere driver søksøvelser, – lydighet er ikke så viktig, og vær ihvertfall forsiktig med hvordan du gjør det, og hvor lenge. Ingen rykk i bandet, ingen morsk stemme, ingen store krav, ingen dytting og trykking. Bruker du klikker, så foreslår jeg at du en periode legger vekk klikkeren til slike øvelser. Bruk det på tricks o.l. hvis du vil, men skal du bygge opp relasjoner, så skal det være til deg og ikke til klikkeren.

Ute på tur maser du ikke med innkalling. Ser ham mot deg, eller beveger seg mot deg så ros, ros, ros. Pass på å rose om han bare kikker på deg fra langt hold. Det gir ham lyst til å komme. Endre retning veldig ofte, uten å si noe, uten å prøve å få hunden med, men pass gjerne på at han ser det ut av øyekroken. Det gjør at han må følge litt mere med.

Pass også på at du i denne perioden ikke trener blikk-kontakt. Det er en mekanisk øvelse som ikke betyr filla. Ros og belønn når han ser mot deg, på deg og følger med deg, kommer og viser det minste interesse for deg som person og hva du driver med.

Dette ville jeg holde på med hele denne høsten, og se utviklingen.

Innendørs sitter dere i sofaen sammen, spiser samtidig, lever sammen som en flokk.

Om 4 måneder kan du komme tilbake, så skal jeg gi deg noen morsomme små øvelser du kan trene innkalling med !

Turid Rugaas