Jeg har en hann-blandingshund (golden retreiver/? – vekt 30 kg) som fra valpestadiet har vært svært harmonisk og trygg, sett fra mitt synspunkt. Han viser trygghet i forhold til andre hunder – såvel hanner som tisper. Uansett kjønn (bortsett fra i møte med tisper i løpetid) viser han en relativ ‘uinteressert holdning’ – dvs. han snuser litt og går videre. Selv usikre/tilsynelatende ‘aggressive’/bjeffende artsfeller roer seg nesten alltid ved nærkontakt.
Jeg har imidlertid to spørsmål:
1. Tre ganger har han tatt et nakketak på en møtende hann-hund og ‘rolig’ presset den ned i bakken til den møtende hunden har roet seg – uten så mye som et synlig bittmerke på den andre hunden. Ved en av de tre situasjonene gjorde den møtende hunden et utfall (bjeffet og løp ca 1 meter mot vår hund – selv om de var ca 5 meter fra hverandre), men i de to andre situasjonene forstod vi ikke hvorfor dette skjedde. Hva kan årsaken være til at en tilsynelatende trygg hund holder en annen nede uten at vi kan se at den møtende hunden viser en aggressiv oppførsel?
2. Vi har et barnebarn på 2 år som kan ‘leke’ med vår hund Aro, ri på han, og gjøre nærmest alt han ønsker uten at Aro trekker seg tilbake. Tvert imot synes det som om Aro liker kontakten med 2-åringen (dra i tau, kløs bak ørene og til og med fungere som ridehest) uten at han trekker seg unna. Det skal poengteres at han alltid har kontakt med en voksen i familien i forbindelse med barne-kontakten. Det vi imidlertid har observert, er at hunden har blitt mer oppmerksom på ‘ytre’ forstyrrelser ved at han har begynt å knurre mot lyder utenfra (folk som går forbi, folk som banker på døra). Kan dette bety et beskyttelsesinstinkt, eller er det et symptom på usikkerhet?
Harry Mikkelsen