Hanhundens alder

Hei

Jeg har i det siste sett diverse uttalelser som går ut på at høy alder på en avelshanhund er negativt.

Enkelt sagt, har det blitt hevdet at hanhunder som til tross for at de i yngre alder har fått meget fine avkom, med alderen får «skader» eller defekter på sine gener, kromosomer eller hvilke av de arvbare enhetene det var snakk om. Dette resulterer i at sjansene for å få avkom med feil etter en gammel avelshanhund er relativt store.

Om ikke annet, så er kanskje dette en måte å stoppe enkelte matadorer på, men er dette uttalelser som er basert på enkeltes erfaringer, eller finnes det noe forskning som bekrefter dette ?

Svar fra Veterinær Cecilie Strømstad

Hei

Jeg har i det siste sett diverse uttalelser som går ut på at høy alder på en avelshanhund er negativt.

Enkelt sagt, har det blitt hevdet at hanhunder som til tross for at de i yngre alder har fått meget fine avkom, med alderen får «skader» eller defekter på sine gener, kromosomer eller hvilke av de arvbare enhetene det var snakk om. Dette resulterer i at sjansene for å få avkom med feil etter en gammel avelshanhund er relativt store.

Om ikke annet, så er kanskje dette en måte å stoppe enkelte matadorer på, men er dette uttalelser som er basert på enkeltes erfaringer, eller finnes det noe forskning som bekrefter dette ?

Hei!

Min personlige mening er at det å bruke en gammel og frisk hund i avl er veldig positivt (og da mener jeg gammel OG frisk, og ikke bare gammel). Det å leve lenge og holde seg frisk er en viktig egenskap som er verdt å ta vare på.

Så til spørsmålet ditt.

Når det gjelder skader på gener (mutasjoner) skjer disse som regel i kroppens celler (somatiske mutasjoner). Dette er endringer i avlsdyret, men nedarves ikke til avkommene. Sannsynligheten for at det skal skje endringer i genene som kan påvirke avkommet er veldig liten. Frekvensen av slike endringer er ikke så stor, og for at du skal få en effekt som er målbar må endringene skje i de 10% av arvestoffet som ”beskriver” neste generasjon, endringen må skje i en kjønnscelle som produserer en sædcelle som blir brukt til en befruktning som gir avkom. For at du skal merke endringen må dette skje flere ganger.

Det som ofte skjer med en eldre hund, er at den selv utvikler lidelser eller defekter som den ikke hadde da den var yngre. Dersom disse lidelsene er genetisk betinget, hadde hunden arveanlegg for dem også før de viste seg, og har gitt det videre til sine avkom i hele sin avlskarriere.
Jeg tar noen eksempler for å illustrere hva jeg mener:
En hund er røntget i hofter og knær når den er 1 år, og er fri for HD og uten forkalkninger i knær. Når hunden er 5 år gammel begynner den å halte, det viser seg at den har forkalkninger i knær og har røket et korsbånd. Denne hunden har overveiende sannsynlig en arvelig disposisjon for å utvikle kneleddsproblemer, men det visste vi ikke før hunden var 5 år. Disposisjonen gir den til sine avkom hele tiden når den blir brukt i avl. Ser vi på hundens avkom, kan det godt være at flere hunder har utviklet kraftige kneleddsproblemer allerede i 1-2 års alder.
En annen hund er frisk så vidt vi vet. Denne hunden får derimot veldig mange avkom med atopi (allergi med hudreaksjon). Når hunden selv er 6 flytter den til et nytt sted, og begynner selv å klø. Det viser seg at avlshunden også har atopi, men har ikke vist symptomer før den kom til et sted der den ble utsatt for det den er allergisk mot. Anlegget for allergi nedarves helt uavhengig av om avlsdyret viser symptomer. La oss si at denne hunden blir behandlet, den blir selv frisk og symptomfri, men arveanlegget er fremdeles til stede – og den gir det videre til sine avkom.
En annen ting som ofte skjer med en eldre hannhund er at sædkvaliteten blir dårligere. Sædcellene får skader og defekter. Disse skadene påvirker ikke avkommene til hannhunden, men de påvirker hannhundens fruktbarhet fordi de skadde sædcellene ikke kan befrukte eggceller.

Jeg håper dette ga deg svar på dine spørsmål – hvis det er noe som er uklart, eller noe mer du lurer på, så bare spør!

Veterinær Cecilie Strømstad