Jeg har fra før to tisper på 2 og 7 år. For en stund siden tok jeg imot en omplasseringshund, en hanne på 5 år.

Jeg syntes alt gikk greit, litt småkrangling med hannen og yngste tispa i de første ukene, men aldri noe alvorlig. Men nå, etter noen måneder, har situasjonen endret seg.

De har alltid fått mat i forskjellige rom, for å slippe unødvendig krangling/kamp om mat, og har ikke fått mat fra bordet. Men hannen har ganske fort blitt agressiv når det er mat i nærheten, han flyr på den yngste tispa (samme rase) og skal rett og slett ta henne. Han er så sint at jeg nesten blir redd. Når hundene har flydd sammen går jeg bare rolig inn og skyver de litt fra hverandre (det går ikke an å bare stå imellom de), tispa gir seg med en gang, men hannen vil sloss mer, alvorlig sint, og jeg må rett og slett holde han fast/borte fra tispa til han roer seg ned. Noen ganger har jeg også måtte sagt et strengt nei til han, for han blir helt vill og jeg får ikke kontakt med han før jeg bruker stemmen.

Kjøkkenet har jeg måtte stengt av helt, og er nå hundefritt, ellers blir det slagsmål. Når vi spiser mat må jeg stenge en av hundene i en annen del av huset.

I det siste har hannen også begynt å fly på tispa når han blir redd/svetter av f.eks. en høy skarp lyd eller lignende. Det virker som hver gang han blir redd for noe så tar han tispa, selv om hun kanskje ligger i den andre enden av rommet. Han skal også ta tispa hvis hun bjeffer på noe o.l. Det som er litt merkelig er at han ellers virker ganske «sterk i hue» og er selvsikker og rolig.

Slik kan det ikke være, jeg tør knapt å ha hundene sammen lenger, og jeg er redd at han en dag rett og slett vil drepe tispa, for makan til sinne har jeg aldri sett på en hund før.

Ellers så er hverdagslivet rolig, uten noe stress og mas. Hundene er sjeldent hjemme alene, får ca. 1 times mosjon dagelig og litt hjernetrim nå og da. De får ikke leke sammen med leker som ball, pinne osv. Jeg leker heller ikke med de med ball og pinne.

Jeg vet ikke så mye om fortiden til hannen, men det skulle visstnok ikke være noen problemer med han. Men et par overraskelser har jeg fått etterhvert, men det tok tid før de vistes. Problemene har jeg løst etter dine metoder og alt gikk fort og greit. Men noen ganger lurer jeg rett og slett på om det kan være noe galt mentalt med hannen. Han er sjekket hos veterinær uten og finne noe, riktignok bare en vanlig sjekk, ikke blodprøver o.l.

Har jeg handlet helt galt? Er det noe annet jeg skulle ha gjort eller kan gjøre? Jeg synes ikke bare jeg kan gi han opp heller, jeg har jo påtatt meg et stort ansvar når jeg tok i mot en omplasseringshund, og det er da ikke bare og omplassere han igjen heller. Kan en kastraksjon hjelpe? Vil det roe han ned med hensyn til aggressjon o.l?

Svar fra Turid Rugaas

Jeg vet ikke om kastrasjon vil hjelpe, men du må gjerne prøve det. Ellers er dette verst for tispa, som det går ut over, fordi hun nå vil opparbeide angst for å bli overfalt, og det vil fort begynne å gjelde andre hunder, til slutt alle. Det vil også medføre at tispene vil bli stresset, fordi de hele tiden vil være usikre på ham.

Han har helt sikkert lært denne atferden på ett eller annet tidspunkt, og du kan være sikker på at disse problemene er medvirkende årsak til omplasseringen. Det er helt unaturlig for en hanhund å være slik mot tisper, så dette har han fått opparbeidet på ett eller annet tidspunkt, og av en eller annen årsak.

Tispene må beskyttes mot hans sinne-anfall. De kan være delvis framkalt av stress p.g.a. omplasseringen – noe som er ganske tøfft for de fleste hunder – men ikke bare.

Hvis du ikke ønsker å få ødelagt tispene dine, så må du fysisk beskytte dem mot at han får til å anfalle dem, og evt. prøve å få hjelp til et treningsopplegg, som kanskje vil hjelpe, kanskje ikke. Det kan i alle fall ta lang tid.

Du må ikke si nei i slike situasjoner, da han vil assossiere det med helt andre ting enn du tror – sannsynligvis med tispene, som han er fokusert på, og vil dermed kunne bli enda sintere på dem. Du trenger ikke å ha kontakt med ham, og får det heller ikke. Det er best å gjøre minst mulig, både med stemmen og ellers, bare stoppe ham og få ham ut av det. Men heretter må du tenke mere på tispene, og sørge for at slike situasjoner ikke har noen sjanse til å oppstå.

Veldig vanskelig, det skjønner jeg.

Turid Rugaas