Hunden er en støverblanding, omplasseringshund – har hatt 2 eiere før jeg fikk den 12 1/2 mnd gammel. Da hadde den vært en måned på kennel. Forrige eiere hadde ikke klart å hanskes med den (stakk av – og så er den jo veldig aktiv, ikke noen småbarns- og byhund).

Nå får den tur 1 til 1 1/2 time hver dag – i bånd, da jaktinstinktet er sterkt og jeg bor landlig til. Drar på jobb 7.30 og er hjemme ca. 16.30. Denne tiden står han i løpegarde.

En typisk situasjon kan være mot slutten av tur, han forsøker å begynne å leke med meg ved å bite etter votter/hender/jakke. Når en sier nei, forsøker å ta i nakkeskinn, over snute, reagerer han ikke på dette, men «skrur» seg bare mer opp. Det blir rene slosskampen – jeg har fått noen blåmerker. Han slutter når en har lagt han i bakken ved å ta han i nakkeskinnet el. øret noen ganger. Stemningen blir ikke særlig hyggelig av sånt. Har forsøkt å bare stå stille å ikke reagere når han begynner med dette, men det er ikke lett når han biter. Det er også typisk at han da står og gjør på meg.

Også ved andre tilfeller skjer det samme. I dag f.eks 2 episoder:

1:Nabobarna kom bort, han kjenner dem ikke så godt, de er små og han har lyst til å leke, begynner å gjø/hoppe opp etter dem, biter dem også i jakkeermet (ved andre anledninger har han også forsøkt riing i forhold til barn/gjester)Hunden er i bånd (utendørs), -bruker sele da jeg synes dette gir bedre kontroll. Jeg holder ham igjen og sier nei/blir sint. Hunden reagerer med å rynke på nesa, blotte tennene og glefse mot meg. Ved irrettesettelse på dette, biter han i båndet. Ikke noen hyggelig situasjon med barn rundt.

2: Han har et problem med å ville ta sokker, sko etc. Ved irrettesettelse rynkes nesa, han glefser, gjør, ørene bakover. Bestemte meg i dag for ikke å gi meg psykisk – ved bare å tvinge sokken ut av munnen. Jeg sa «nei», tok sokken ut og sa nei + nakkeskinn når han ville ta den igjen. Gav seg til slutt, men surmulte. Senere sa jeg «NEI» når han ville ta nye sokker, han lydde og ble rost. Han responderer veldig bra på ros, ignorer ofte «kjeft». Men, med en gang en snur ryggen til er han der igjen, så ved støvsuging senere så han sitt snitt til å hente en sokk, da jeg hadde glemt å lukke baderomsdøra.Han er en «luring» og vet hva han vil – det er jo sjarmerende til et visst punkt.

Er klar over at alderen er vanskelig, klatring på rangstige etc. Men, en slik situasjon som med barna i dag, kan fort bli lite hyggelig. Det nytter ikke å si at han er «under oppdragelse» eller at han bare leker, hvis han først skulle bite.

Har lurt på om jeg er for lite «sjef», og vil jobbe med å bli mer konsekvent også i ulike hverdagssituasjoner. Men, hva kan man konkret gjøre når han får disse utbruddene?

Han er en ellers «god hund», med bra potensiale, men det kan fort vippe feil vei.

På forhånd tusen takk for svar!

Svar fra Turid Rugaas

Jeg tror du skal få denne hunden sjekket grundig hos veterinær. Er det ingenting fysisk så er det bare stress, og da må en finne ut hva andre årsaker enn fysiske som gjør hunden stresset.

Siden han blir hyper på slutten av en tur, så tyder det på at turen faktisk er for mye for ham. Dette er sloikt som valper og unghunder ofte gjør når folk går for lange turer med dem, men det kan selvfølgelig skje med voksne hunder også. Istedet for å kjefte og bli sint, prøve å dressere osv, så korter du vesentlig ned på turen istedet. Hvis det ikke er lengden på turen som gjør det, så kan det være at du maser om at han skal gå pent, eller går og rykker i bandet for å få ham til å gå pent – begge deler er forferdelig slitsomt og frustrerende for en hund, og da kan stresset stige enormt i løpet av en tur. Det er derfor det er så viktig å lære seg og hunden å gå på tur på en avslappet måte, og ha det hyggelig istedet for å lage det til en militær utmarsj.

Jeg vet ikke hva du gjør, så jeg må bare komme med forslag, og så får du tenke over det selv. Ofte finner en ut ting selv ved å analysere situasjonene.

Det jeg tror kan være årsaken er all straffen han får og kjeften og sinnet. Det blir ihvertfall ikke bedre av det, og forholdet dere imellom vil absolutt ikke bli noe bedre. Å legge en hund i bakken, eller riste den etter nakken – det er ting du ikke må hgjøre. Det er så sterke saker at hunden rett og slett får dødsangst.

Hundens atferd har ingenting med lederskap og rangorden og dominans og slike greier å gjøre – det er et ikke mye som har når det kommer til stykket. Han er stresset, frustrert, og prøver å fortelle deg det på den eneste måten han vet om.

Skal du få endret denne hundens atferd så må du nok inn med litt annen tankegang. Til å begynne med kan du jo starte med å lese boka mi om dempende signaler, «På talefot med hunden», så kanskje du kan lære å observere hva hunden din prøver å fortelle deg.

Oppsummering: – veterinærsjekk
– slutt helt å straffe, kjefte, displinere
– litt kortere turer en periode, og uten mas, forlange at hunden skal gå på plass, rykke, dra, og annet som gjør hunden frustrert
– les boka mi
– ikke slit så voldsomt for å være «sjef» – prøv å slappe av litt med det der
– finn et inngjerdet område hvor hunden kan få være litt løs, det trenger han
– aktiviser ham med litt nesebruk – søke godbiter, finne gjenstander, gå menneskespor – det har han bruk for. Han har sikkert enormt behov for å bruke nesa si

Om du ikke synes turene med hunden er hyggelige, så kan du være sikker på at hunden ikke har det særlig hyggelig heller. Du må rett og slett gjøre en snu-operasjon og gjøre ting på en annen måte.

Turid Rugaas