Jeg har med stor interesse fulgt med på dine synspunkter vedrørende førerhunders ulykkelige, traumatiske tilværelser. Jeg tviler ikke på dine hundekunnskaper, men noen av synspunktene dine forundrer meg litt. For det første: Mener du at det er traumatisk for en hund å gjennomgå testingen (6-7 uker) av fysisk og mental helse samt takling av ulike miljøer? Det er nemlig her mange hunder ikke kommer videre. Nesten alle hundene som blir satt i trening blir godkjente førerhunder.
På hvilket grunnlag kan du si at det er sjelden at førerhunder får leke seg å være frie hunder? Min egen førerhund er mye mer vanlig kose/familiehund enn en førerhund som går i en sele eller ligger på en ubekvem plass under kommando hvis man tar for seg hundens aktiviteter i løpet av et døgn. Jeg kjenner selvfølgelig til eksempler som minner om det du hevder er hovedpraksisen for førerhundhold, men jeg kjenner flest brukere som er brennende opptatt av at hundene skal ha det best mulig. Jeg som førerhundbruker skjønner av ren logikk at hunden min yter best når hun har det bra, og verken jeg eller andre er dyreplagere kun fordi vi er blinde. Tvert i mot er vi avhengige av hjelpen til hundene våre. Er de generelt redde/aggressive i forhold til oss kan det føre til at både hund og bruker kommer opp i livsfarlige situasjoner.
Har du tenkt over at brukere uavhengig av hundene må godkjennes for å få en førerhund? Jeg ble selv refusert den første gangen jeg søkte fordi jeg var for ung og etter utvalgets mening for umoden. Skulle utvalget få mistanke om at noen ikke vil kunne ta vare på en førerhund, får de avslag på søknaden sin. Hvor mange andre hunder beskyttes mot uheldige eierforhold på samme måten?
Du tror ikke førerhunder kan være lykkelige? Hvor mange av oss dyrekjære, blinde hadde orket å ha en hund som var ulykkelig og deprimert fordi den måtte hjelpe oss? Min hund viser tydelig glede over å få gå i selen sin å føre meg, og jeg er overbevist om at hun vet at jeg ikke ser og forstår at hun hjelper meg. Liksom hun også kan utnytte blindheten min til å gjøre utillatte ting når hun vet at jeg ikke kan oppdage henne. Redningshunder som brukes til søk under tragiske katastrofer forstår også viktigheten av arbeidet sitt og blir deprimerte når de finner døde mennesker.
Så undres jeg over dette: Hvorfor går man generelt ut fra at en hund er et engleaktig vesen som bare er mindre interessert og ikke rett og slett vrang, irritert og lei? Dette er ikke et forsøk på å menneskeliggjøre hunden, men hva gir mennesket monopol på både positive og negative følelser? Hunder i flokk setter klare grenser (også via korrigering) ovenfor hverandre. Det samme gjør menneskene i sosiale settinger og i barneoppdragelse.
Jeg har selv prøvd ut flere metoder/måter å forholde meg til hunden min på. Hun har hatt en del mentale problemer som har gitt seg utslag i mageproblemer. Jeg har prøvd å bare være positiv og ellers overse henne. Det førte til at hunden ble enda mer usikker og nervøs. I sin ytterste konsekvens førte det til at hun prøvde å krysse veien for å hilse på dyr eller mennesker på den andre siden av veien. Vi ble påkjørt, men heldigvis ikke alvorlig skadet. Til slutt falt jeg ned på å ha mine konsekvente, rettferdige systemer for korrigering, og mine faste grenser har gjort hunden mye tryggere.
Det er klart jeg er enig med deg i at så mye kommunikasjon som mulig bør være positivt betinget, og at man må forsøke å tilrettelegge for at man kan hjelpe og støtte hunden framfor å rette på den. Men det er noe med at vi bare er mennesker også. Av og til blir vi frustrerte, oppgitte og reagerer urettferdig. Det er både menneskelig og hundelig å ikke være perfekte. Du snakker om ikke å stille urimelige krav til hunden. Det samme må vel gjelde hundeeieren. Når du sier at man bør bruke andre ord enn nei ovenfor hunden lurer jeg på om du ikke rett og slett undervurderer hunden. De har mange nyanser i sine voff, og jeg tror nok hunden kan skille mellom nei som betyr fy og nei som betyr stopp med det du gjør nå ved å høre på tonefallet og se på kroppsspråket.
OK, nok av mitt forsvar av førerhundhold. Du har pekt på alvorlige problemstillinger som bør tas seriøst, bli debattert og helst avhjulpet. Jeg tror imidlertid ikke det er treningen av hunden eller brukerbehandlingen som er hovedproblemet, selv om det nok også kan være et problem. Det skjer dessverre altfor ofte at førerhundbrukeren blir gjort til syndebukk når ting ikke går som det skal. Som nevnt har min hun periodiske, mentale problemer. Dessverre fikk jeg ikke hjelp fra førerhundskolen til å takle disse på en fornuftig måte. Jeg ble angrepet verbalt over flere måneder, og ble til slutt så nervøs og redd får å gjøre feil at bare det var grunn nok til at hunden ble stresset. Jeg forstod at problemet ikke lå hos meg da førerhundskolen foreslo at de skulle ha hunden hos seg en stund. Der skulle de gå mye med henne i selen og provosere fram sykdom for å se hvor mye hunden tålte. Det er unødvendig å si at jeg ikke gikk med på noe slikt.
Ettersom årene gikk har jeg fått en nokså god forståelse av hvordan stressproblemene oppstår og hva jeg kan gjøre for å unngå dem. Jeg passer på å ikke kreve for mye av henne som førerhund og i andre sammenhenger, og da trives hun svært godt med å gå i selen. Faktisk lengter hun etter arbeidet hvis hun har vært borte fra det i perioder (da har hun fått vanlig mosjon). Hunden min blir syk hvis hun må være borte fra meg i flere dager av gangen (2-3 dager er som regel tålegrensen hennes), og hun har fått kraftige reaksjoner ved flytting også sammen med meg. Førerhundskolen har vist null forståelse for at hunden min har slike reaksjoner. Labradorer tåler nemlig svært godt å flytte, og knytter seg lett til nye mennesker i følge dem. Og her tror jeg kjernen til traumeproblemer hos førerhundene ligger: De har skiftet hjem og tilknytning for ofte. Ikke rart du møter deprimerte hunder når de også mister brukeren sin som de kanskje har vært hos og hjulpet så godt de har kunnet i flere år. Dessverre har jeg også opplevd triste ting ved besøk på kennelen som er tilknyttet den skolen jeg fikk min hund fra. Det er jo der både testhundene og førerhundene bor under test og trening. Det skrikes ofte og mye til hundene, og min hund har ofte opplevd at hun får tilsnakk når hun rykker i foten under kloklipp. I det siste har hun opplevd mye feilklipping (at man treffer nerven), og ved ett tilfelle ble hun klippet systematisk inn på nervene. Dette har ført til at hunden min reagerte med oppkast i etterkant av besøkene. Jeg har derfor besluttet å finne en annen klippeordning og ikke ta henne tilbake dit.
Jeg nektet å levere hunden min tilbake til førerhundskolen fordi jeg ikke var overbevist om at de kom til å handle til hennes beste. Problemene hennes startet da hun var nokså ung, og jeg fryktet at hun ville bli retrent og utplassert hos en ny bruker i og med at det aldri har vært noe i veien med prestasjonene hennes. Jeg tok ikke på forhånd høyde for at jeg kunne få slike problemer med hunden min da jeg søkte om førerhund, men for meg har det føltes feil å skulle sende hunden videre istedenfor å godta at hun ikke er perfekt på alle områder og forsøke og hjelpe henne best mulig uten å skade henne ytterligere. Men når brukerne generelt blir gjort til syndebukker istedenfor å få god og riktig hjelp, skjønner jeg at mange gir opp og gir fra seg førerhunden sin. Det hjelper ikke hundene om du også skal støtte oppunder denne trenden fra førerhundskolenes side.
Du har tidligere beskrevet at du har vært i kontakt med mange, kasserte, traumatiserte førerhunder. Selvfølgelig vil jeg gjerne ha tilbakemelding på synspunktene mine, men mine hovedspørsmål til deg er: Hva kan gjøres for at det skal bli bedre å bli en førerhund? Og hvordan skal man oppnå slike endringer? Hva gjør/har du gjort for å følge opp dine erfaringer på dette området? Jeg har selv stått alene mot et prestisjefylt maktapparat av et system der det ofte har virket som om jeg var den eneste som virkelig brydde meg om min hunds beste. Det har til tider vært utrolig vondt og vanskelig. Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke er noen hundeekspert og at jeg sannsynligvis har stått for min del av feilene som har rammet hunden min. Men jeg har aldri ønsket å gjøre hunden min noe vondt. Hun er den kjæreste og viktigste vennen i livet mitt, og jeg begynner nesten å gråte bare ved tanken på å miste henne en gang. Jeg ønsker ingen andre hunder eller brukere å gjennomleve det hunden min og jeg har måttet, selv om tiden hun og jeg har hatt sammen hovedsakelig har vært positiv. Hva jeg, en ufaglært bruker måtte mene om hvordan saker og ting blir gjort på betyr forsvinnende lite. Men kanskje du vet råd? Kanskje du kan hjelpe hundene i et vanskelig system?
På forhånd takk!
Charey