Når man surfer rundt på DogWeben og i tillegg sammenlikner det med hva man finner på SKK sin side, finner man av og til opplysninger som strider imot hverandre.

En hund jeg har funnet, er røntget to ganger i Sverige med HD-C. Bildene er avlest tre ganger, bl.a. står det at Nordiska Panelen har lest av. Alle gangene HD-C.
Så er den røntget i Norge, og fått HD-B.

Greit at det kan forandre seg, at hunden kanskje har vært et tvilstilfelle. Men kan man lese av tre ganger feil, og så få riktig diagnose?

Denne hunden er selvfølgelig tatt i avl. Lurer man egentlig mest seg selv med å bruke den i avl?
For hvordan vil arvematerialet til denne hunden være egentlig? Avkomme er røntget, med HD-E og HD-C, ingen friske hunder, så den avler jo tydeligvis HD…

Noen rasehundklubber opererer med «godkjente hofter» som er HD-C.
Er det noen forskjell og avle på en hund med HD-C og HD-E? (nå tenkte jeg rent genetisk sett). Vil en hund med HD-C få friskere avkom enn en med HD-E? Eller er det bare å ta med seg problemet videre ved å tillate hunder med HD-C i avl? De aller fleste hunder med HD-C som er tatt i avl, avler jo ganske mye hunder med HD-D eller HD-E. Og ofte avles det videre på de få hundene som har godkjente hofter, bare de er pene nok.

AA problematikken har jo begynt å blitt litt mer fokus på og nå. Schäferhundklubben opererer med «kjent AA-status». Altså en hund med AA-D er godkjent i avl med avlsrådet «velsignelse». Og de avles på… bare den er pen nok…
Da jeg hadde anatomi på skolen lærte vi at ca 70% (litt avhengi av art) av kroppsvekten på dyr hviler på frambeina . Vil egentlig ikke da AA være et større problem for hundene enn HD?

Håper du har noen tanker om dette…

Svar fra Veterinær Cecilie Strømstad

Hei!

Eller skal vi snu det på hodet og si: Kan man lese av rett 3 ganger, og så få feil diagnose? Dersom hunden er lest av med C 3 ganger, og så med B, så vil jeg synes det er mest sannnsynlig at C er riktig? Hva som er årsaken til at den er registrert med B i Norge kan vi egentlig bare gjette. Vanligvis følger jo resultatet hunden, og registreres i NKK´s register. Så vidt jeg vet er det resultatet man får fra det nordiske panelet endelig, og hunden kan ikke få noen ny vurdering etter det. Det går heller ikke frem av DogWeb hvor hunden er røntget eller avlest – slik som på SKK´s side der det står navn på dyreklinikken – eller på ankeinstansen, det nordiske panelet.

Om en hund er bra som avlshund, vet man litt om dersom man ser på hundens helsøsken, halvsøsken, mor og fars søsken i tillegg til hunden selv. Dersom det er mange nok individer, og mange nok har en kjent status, kan man si litt om hva man forventer seg. Hvis en hund med C på hoftene er den eneste i kullet som har kjent status – så er jo det i beste fall ren gambling. En hund med C som kommer fra et kull der alle andre (og det er mer enn 3-4) er røntget og har A kan kanskje være en bra avlshund? Første bud er at hunden selv er frisk! I en rase som schäfer, som har en rekke ting å stri med, og med en HD-frekvens på

Det endelige svaret får man jo når avkommene blir røntget. De fleste av disse må bli røntget før man kan vurdere hunden som avlsdyr. Dette er en av grunnene til at en hanhund bør settes i avlskarantene når den har fått 2-4 kull, eller rundt 20 valper, så man kan vurdere avkommene før han får flere. Jeg tittet litt på Schäfer, siden det er en rase du nevner, og finner da en hannhund som selv har A-hofter, men med 53 røntgede avkom har han 43,4% fri, ca 23% C, 26% D og 4 % E. Så – det at hunden selv har fått avlest hoftene med A er ingen garanti for at det er en god avlshund. Så – mitt svar til deg må da være, at hvis mange avkom er røntget, og ingen er HD-frie, så har man nok lurt seg selv – samme gjelder jo den hunden i mitt eksempel – den har vel kanskje også fått litt flere avkom enn den burde?

Når man vurderer hunden, er det viktig å se resultatene hos hans avkom i forhold til resten av rasen. Er det omtrent det samme, mye bedre – eller mye værre. Det er også veldig viktig å se hva hunden har gitt ellers. Er avkommene generelt friske og bra mentalt, eller er de ikke? Hva har rasen å stri med? Er HD et stort problem? Det er mange spørsmål! Men, bruker man sunn fornuft, og velger avlsdyr som selv er friske, og som får friske avkom, så kan det ikke bli annet enn bra!

Vil en hund med HD-E gi avkom med mer HD enn en hund med HD-C. Generelt sett JA (det finnes helt sikkert eksempler på unntak, men – ingen regel uten!). Dette er en polygen lidelser, den styres av flere gener, jo værre hunden selv er – dess værre gener har den. Det er også viktig å merke seg at HD i mange raser har middels til høy arvbarhet. Det betyr at man fort vil få fremgang ved riktig seleksjon – eller motsatt – det blir fort værre ved gal seleksjon. Du er inne på et veldig viktig poeng, og det er familien til hundene! Ser man på helheten – og tar hensyn til den – så kommer man langt!

Når det gjelder AA – så er det et problem som kanskje ikke det er fokusert nok på. Det er rett som du sier, at hovedtyngden til hunden bæres av forparten, og da sier det seg selv at vonde albuer er en absolutt ulempe. Som dyrlege har jeg også sett veldig mange flere hunder med plager fra albuene, enn med plager fra hoftene. Ofte har disse hundene en periode med litt halting i 5-7 måneders alder, så er de tilsynelatende friske frem til 6-8 års alder, da er det ofte mye forkalkninger, og det begynner å bli smertefullt og stivt. (Nå hører det med til historien at av de få hundene som har vært røntget der jeg har jobbet, og som har fått diagnosen HD E, så har samtlige hatt store problemer med hoftene sine fra ung alder!).

Jeg tror en tanke med å ha «kjent» status er å få flest mulig til å røntge hundene sine, for å få en oversikt over status i rasen. Som regel blir det da også en selvsanering fordi folk unnlater (som regel) å bruke i avl hunder som har lidelsen.

Selv synes jeg det i mange raser (som jeg ser i klinikken med problemer) kunne vært satt mer fokus på og tatt mer hensyn til AA.

Hilsen fra dyrlege Cecilie Strømstad