HD&AA

Hvordan nedarves egentlig AA? Er den polygenetisk på samme måte som HD? Hvor stor er arveligheten på AA?
Hvor viktig er miljø og ernæring på hvilket resultat en hund får på HD/AA undersøkelsen?
Kan du «fôre på HD/AA» på en hund som genetisk sett egentlig er frisk?

Har du noen bøker/internettsider du vil anbefale som omhandler arvelige sykdommer på hund?

Svar fra Veterinær Cecilie Strømstad

Hei!

AA nedarved ved flere gener – altså polygent.

Arvelighet er en beskrivelse av den forskjellen vi kan måle mellom individer som skyldes arv – og er like mye et bilde av målemetodens sikkerhet som graden av arv. Den vil variere over tid og mellom raser. En finsk studie publisert i 2000 viser arvbarhet hos Rottweiler som 0,58 +/- 0,04 for HD og 0,31 +/- 0,04 for AA. Korrelasjonen mellom de to var 0,37 +/- 0,04. Det siste betyr ar det er en genetisk sammenheng mellom de to lidelsene, og om man selekterer for HD, så vil man automatisk selektere for AA også. Eller sagt på en annen måte – en forbedring i HD frekvensen i rasen vil automatisk gi en forbedring i AA frekvensen også.

De miljøfaktorene som påvirker arvbarheten er: alder ved røntgen, år eller måned som dyret er født, sedasjon ved røntgen (HD), posisjonering, avleser, osv.

Overvekt hos valper i vekst, gir økt frekvens av HD hos disponerte individer, det samme gjelder rask vekst og for mye kalsium og vitamin D.

Økt frekvens av AA finnes hos disponerte hunder som har fått ubalansert kalsium/fosfor (for mye kalsium eller for mye av begge deler).

En hund som ikke har genetisk disposisjon for det (eller er «genetisk frisk»), kan ikke få HD eller AA uansett hvordan fôringen eller mosjonen er. Men, for å unngå at en hund utvikler problemer er det en gylden regel at for mye og for lite kan være like galt. Sunn fornuftig kost, fornuftig og tilstrekkelig mosjon, passe vekt på valpen som vokser gir det optimale resultatet.

Gode bøker om arv og arvelige lidelser hos hund:
«Hund, avl og helse» utgitt av Smådyrpraktiserende Veterinærers Forening i 1991.
Per-Erik Sundgren «Bedre Hundeavl», Roy Robinson «Genetics for dog breeders», Malcolm B. Willis «Genetics of the dog».

Hilsen fra dyrlege Cecilie Strømstad