For tredje gang nå sender jeg deg et spørsmål, og vil gjerne samtidig få takke deg for fine og raske svar på de to foregående. I mitt forrige spørsmål; valp – alene hjemme, fortalte jeg deg om min valp som reagerte negativt første gang han var alene over litt tid. Nå har vi siden sist valgt å ha valpen – som nå har blitt 5mnd – i bur når han er alene hjemme. Fortsatt så går det helt problemfritt å ha han i buret så lenge en er i huset, eller rett utenfor slik at han hører oss. Derimot så blir han veldig stresset og piper og graver som besatt når vi lar han være alene hjemme. Når vi kommer inn igjen så har han gravd så tepper og alt flyr «veggimellom». Griseører eller annen snacks ligger bare inni buret og blir ikke rørt. Jeg kan til nød gå ut av huset og til postkassen og tilbake uten at han gjør noe, men lenger periode enn det så begynner han og pipe og grave. Vi har gjerne radioen på for litt selskap. Hver morgen MÅ han være alene i 20 minutter mens jeg leverer sønnen min på skolen. Når jeg da kommer hjem hører jeg han dersom jeg lister meg frem til døren. Da graver han som en gal og piper. Jeg har da forsøkt og gå inn og si nei, og ta han i nakkeskinnet, for så å gå ut igjen. Imidlertid så virker det som om han hører meg utenfor uansett hvor stille jeg er, for etter slike episoder er han alltid stillle. Imidlertid hvis jeg da går vekk igjen (som når jeg har glemt noe og må dra ut igjen), så graver han like galt når jeg kommer tilbake etter 10 minutter.
Etterhvert har jeg blitt ganske fortvilet fordi jeg trodde dette var et midlertidig problem som ville forsvinne av seg selv når han skjønte at dette er en rutine som kommer hver dag. Vi har drevet på i snart en mnd nå, uten bedring. Slik som og vente til han roer seg, da tror jeg nesten jeg blir stående ute altså… Når han driver på etter jeg har vært borte i 20 minutter, og jeg kan da stå utenfor i 15 nye minutter bare for å høre, og han graver like besatt…..
Er det noe vi kan gjøre for å bli kvitt denne graveadferden hans, og roe han ned???

Svar fra Runar Næss

Hei igjen,

– ikke fullt så rask denne gangen, men jeg gjør så godt jeg kan 😉
Hvordan går det med gravingen – har det blitt noe bedre?

Det er jo helt klart at den lille ikke trives med å være i buret sitt og gjør alt han kan for å komme seg ut! Gravingen er i utgangspunktet et rent forsøk på å komme ut – men kan over tid bli en stereotyp atferd – og/eller i hvertfall et utslag av angst/stress/frustrasjon.
Metoden med å ta ham i nakkeskinnet vil bare gjøre ham ENDA MER stresset – og buret ENDA MER utrivelig å være i, så den kan du bare slutte med. Det virker uansett ikke!

Nå kjenner jeg ikke alle detaljene, men jeg er redd valpen/hunden rett og slett har vært for mye alene i ung alder, og utviklet en grad av separasjonsangst. Dette problemet kan ikke løses ved å fjerne symtomet (gravingen), det må løses ved selve kjernen til problemet! Og hva er det?

Vel, det kan være en mengde ting, enten alene eller i kombinasjon.
For mye alene, for lite aktivitet, usikkerhet, redd for lyder, skremmende opplevelse som valp, ulike typer stress (også genetisk/medfødt), osv.,osv.. Uansett er det HER du må søke løsningen – IKKE i selve gravingen. Den er bare et symtom på at noe er (tildels alvorlig) galt.

Jeg pleier ikke si det så ofte, men her tror jeg faktisk du bør få hjelp fra en DYKTIG atferdskonsulent på hund, som kan hjelpe deg å analysere selve problemet – og finne riktige løsninger for dere. Dette er en hund som ikke har det særlig bra, og du er ikke fornøyd selv heller, selvfølgelig, så saken krever (og fortjener) absolutt mer omfattende arbeid enn jeg kan gjøre her.

Kom gjerne med tilbakemelding, så jeg får høre hvordan det går – eller om det er noe mer jeg kan hjelpe med.

Lykke til!

Mvh,
Runar