Jeg har en labrador hann på snart 3 år. Har skrevet til deg tidligere, vedr. reising av bust overfor fremmede. Etter råd fra deg om ingen oppmerksomhet når han gjør det, er det blitt bedre, men nå har det vært to episoder, som jeg ser alvorlig på. Han har ved to anledninger glefset til unger ute. Den ene gangen hadde ungen en søppelsekk rundt seg, kanskje det skremte han, det hvet jeg ikke. Det som skjedde idag var verre, ungen gjorde ingenting, helt umotivert glefset han først i votten så i beinet til ungen. Vi har ingen barn, men han har vært mye sammen med barn (mannen min har barn) pluss barn ellers i familien. Nå har jeg blitt redd og aner ikke hva jeg skal gjøre, vi har bare praktisert positiv læring, vi kjøpte boken din «på talefot med hunden» da vi fikk han som valp. Vi fikk han da han bare var 7 uker og det var nok for tidlig, for han har alltid vært redd og har lett for å stresse seg opp. Nå er jeg redd for at vi må avlive han, for vi er selvfølgelig veldig glad i han og har det grusomt bare med tanken på avlivning. Nå er han blitt gatas skrekk. Kan du hjelpe oss, eller vet du om noen som kan? Hjelper kastrering?
Hilsen Marit
Svar fra Turid Rugaas
Selvfølgelig må dere ikke avlive ham på grunn av dette ! Kastrering vil ikke hjelpe, da kastrering kun har med kjønnsdrift å gjøre, og dette er noe helt annet.
Jeg kan finne noen dere kan ta kontakt med, hvis dere kontakter meg privat på e-mail: turidrug@frisurf.no. Men først og fremst må dere ta det med ro, og se på hva dette egentlig er.
En hund som glefser gjør det fordi han må få noen til å holde mere avstand fra seg. Det er en helt normal ting for en hund å gjøre, hvis barna ikke holder seg vekk når han ikke vil ha dem innpå. Du sier han er vant til barn, – mon tro det har blitt for mye ? En hund må få velge selv når han ønsker å være sammen med barn, hvis de stadig løper mot ham/til ham, skal klappe, henge over ham, trykke seg tett innpå osv. Vi har en del grunnleggende regler her, som alle barn burde lære seg –
og det er: 1. gå aldri, aldri bort til en hund som sover/hviler seg/ligger nede
som spiser på noe
som står i band eller i kennel
2. ert aldri en hund
3. møter du en hund så stå stille (lek stolpe) til hunden selv har snust på deg
4. spør alltid om lov til å klappe en hund, først eieren, så hunden, og la hunden snuse på handa di først
5. klapp aldri oppå hodet eller ryggen
Barn skal bare hilse på en hund hvis hunden har lyst. Er den anspent og usikker, så ikke la barnet gjøre det.
Regler for oss voksne er: La ALDRI barn og hund være alene sammen. Det skal alltid være en voksen tilstede og ha overoppsyn. Det betyr selvsagt også at barn ikke skal gå tur med hunder alene.
Ikke la barn leke voldsomt med en hund – det er som regel det som til slutt ender med at hunden knurrer, glefser eller snapper. De vet ikke forskjell på når det er lov å være voldsom og når det ikke skal være det. Barn har samme bevegelser i begge tilfellene.
Hunden din har en grunn for å ville holde barn på avstand, og det skal dere respektere, og barna skal lære å respektere det. Det er de barna som aldri lærer denne respekten som en eller annen gang blir bitt av en hund, og det er som regel hverken hundens eller barnets feil, det er de voksnes, som ikke tok seg tid til å lære barn ordentlig omgang med hunder.
Jeg vet ikke om dette kan være noen hjelp, men se litt nøye på hvordan omgangen med barna har vært til nå, og kanskje kan mye gjøres allerede her.
Neste punkt er:
GÅ TIL VETERINÆR SÅ FORT SOM MULIG og få hunden grundig undersøkt. Veldig ofte når hunder plutselig endrer atferd, så gjør de det på grunn av smerter eller plager av fysiske årsaker. Muskel-smerter, ledd-smerter, rygg, nakke, tenner – det kan være utrolig mye. Og når en hund har smerter og ubehag, så ønsker den selvfølgelig ikke noen til å klå på seg.
I mellomtiden lar dere hunden få litt avstand til og fred for disse barna, til årsakene er kartlagt. Det er ingen nødvendighet at hunder skal like barn, og har noe gått på skeive så hunden har fått et dårlig forhold, så skal det respekteres, – en kan trene så de kan akseptere barn igjen, men det skal skje på hundens premisser. Og i mellomtiden beskytter vi hunden.
Min erfaring er at barn ofte er altfor mye for en hund. Det skal stor mental styrke til å kunne tåle alt det tullet barn finner på og som gjør hunder usikre. Bildet av den søte hunden og den yndige lille piken som leker er en fantasi. Plutselig så lugger den yndige lille piken, eller stikker fingre inn i øret på hunden, og så er det gjort. Forsvare seg har enhver rett og plikt til, sett fra naturens side.
Jeg anbefaler dere å se på disse tingene, beskytte hunden en periode framover, få en grundig veterinær-sjekk (men ikke hør på vetereinæren hvis han snakker om avlivning – det er dessverre en del av dem som har litt for lettvint omgang med den løsningen), og kontakt meg, så skal jeg prøve å finne en god trener dere kan få hjelp av. Vi har mange gode måter å trene på.
Og helt til slutt: ALDRI kjefte på en hund som er fokusert på et barn. Er han opptatt av et barn, og får kjeft fordi han er for voldsom, hopper, eller lignende, eller får et rykk i bandet eller lignende ubehag – så lærer hunden veldig fort at barn er ubehagelig – den direkte assossieringen er det med en gang, og det trengs ofte bare en gang så har hunden lært det.
Lykke til – jeg hører gjerne fra dere.
Turid Rugaas