Hei.
Leser mye i spalten din, og synest den er veldig bra. ser det er mange spørsmål om sykdom i bukspyttkjertel, og da spesielt hos schæfer. Desverre har jeg vært ute for denne sykdommen to ganger nå, og håper av hele mitt hjerte at jeg slipper en gang til! Begge mine hunder fikk diagnosen rundt 2.5 års alder, og det var veldig trist! Ut fra mine erfaringer mener jeg at hunden ikke kan få et fullbyrdig liv etter en slik diagnose. Jeg gjorde alt på rette måten, men sakte men sikkert så jeg hundene visne bort… Aldri en godbit uten tilsetting av medisiner. Diare opp til 20 ganger pr. dag. på det verste tidspunktet kunne jeg stå opp 8 ganger hver natt for at hunden måtte på do. Ofte rakk de ikke å komme seg ut heller… Sakte men sikkert forsvant livsgleden fra øynene, og det var ikke vanskelig å se at hunden ikke hadde det godt. Med den første hunden prøvde vi i nesten 2 år, men da lot vi den få slippe mere… Med den andre prøvde vi ca 8 mnd. Den var også litt sterkere angrepet. Tålte ingenting uten spesialfor med medisiner i. Etterhvert nekten hun å spise dette også, så det var mange turer til veterinær for vitaminsprøyter, og diverse kurer…
Man blir jo så uendelig glade i våre fibeinte venner at det gjør så utroli vondt å miste dem på en måte som denne!!!!!!!!!!!!! Håper bare at dere der ute som sliter med den same sykdommen, finner en måte som passer best for dere, og at dere tar i betraktning i hunden sin fysiske og psykiske tilstand før dere bestemmer videre behandling. ikke ver for selvopptatte, for dere må faktisk handle til «hundens beste». Det er det det er snakk om her. Det hørest kanskje groteskt ut, men det er slik det er! dette er en «helvetes sykdom», spør bare meg.
Jeg synes dere tar alt for lett på svarene deres angående denne sykdommen, for uansett for med medisiner i ser vi hele tiden at hunden sakte men sikkert bare får mer og mer problemer!
Håper bare jeg slipper dette en gang til!

Takk for en ellers fin spalte.
Hilsen Kaya.

Svar fra Veterinær Cecilie Strømstad

Hei Kaya
Takk for at du deler dine erfaringer med oss. Jeg er helt enig med deg at en alltid skal ha hundens beste i tankene. Det skal være utsikt for et verdig liv, og minst mulig smerte og ubehag, for at en skal gå i gang med, og fortsette en behandling. Hvordan en sykdom utarter seg er meget forskjellig fra individ til individ, og selvsagt fra sykdom til sykdom. Kroniske sykdommer som pankreasproblemer er helt klart alvorlig, og jo mer eier vet på forhand jo bedre forutsetning har en til å vurdere hundens livskvalitet og om en skal gå i gang med behandling. Dette bør gjøres i samråd med en dyrlege, som kan se rent medisinsk på situasjonen, og ikke har de følelsesmessige aspektene av saken som eier har. Slike hunder skal jevnlig til kontroll, det bør føres nøye vektkontroll, kjøres blodanalyser, avføringsprøver osv. Det er og som du forklarer viktig å ha forståelse for at mange av disse hundene klarer en ikke å holde friske, og at en setter en grense for hvor langt en skal gå. Samtidig er ikke alle hunder så hardt plaget som dine, så dette må som alle sykdommer vurderes individuelt fra hund til hund.
Vennlig hilsen dyrlege Marit Vader, Dyret i Sentrum AS, Narvik