Jeg er ingen hundekjører selv, men jeg var her om kvelden vitne til en treningsøkt. Det jeg reagerte på i denne forbindelsen var måten hundene ble håndtert på fra de kom ut av bilen og til de ble spent fast i selen. Når hundene en og en av gangen ble tatt ut av bilen, ble de holdt i halsbandet uten at forbeina var i kontakt i bakken. De hang pesende og harkende i halsbandet og fikk kun anledning til å gå på bakbeina. Jeg synest dette så lite pent ut og det må ha vært meget ubehagelig for hundene. Er dette en vanlig måte å håndtere trekkhunder på?
Wenche
Svar fra Jan Vidar Dahle
Flott at du reagerer på en sunn måte overfor misforstått behandling av hunder! Dessverre er det helt vanlig blant hundekjørere å holde i halsbåndet når hundene tas fram til der de skal spennes inn. Hundene er svært opphisset i dette øyeblikket, og ved å holde i halsbåndet steiler de opp på to øyeblikkelig. Dersom man så bøyer seg ned for å la hunden ha alle beina på bakken blir eieren revet over ende. En husky kan faktisk trekke over ett tonn på plant underlag, slik at ingen person kan holde den igjen i denne situasjonen. Jeg vet at ingen hundekjører gjør dette for å plage hundene sine, men rett og slett fordi de ikke helt vet hvordan de ellers skulle gjøre det. Hva skal en hundekjører gjøre da? Hunden selv harker, som du sier, og kan få vondt i strupehode, pusterøret, nakkemuskler og de øverste ryggvirvlene (de skades nok ikke her, siden det ikke blir noe rykk). Men siden hunden er så opphisset er også smerteterskelen høy. Da jeg selv skulle hjelpe en hundekjører med å ta hundene fram til foran sleden for første gang, hadde jeg et lærkobbel med, og klipset den første hunden fast i dette. Først ble jeg dratt over ende, deretter greide jeg å reise meg og holde igjen, noe som førte til at huskyen gurglet fordi den trakk som besatt. Dette var siste gang jeg lot en husky i denne situasjonen få gå på alle fire med feste i halsbåndet. Det jeg fant ut var at ved å holde venstrehånda i halsbåndet kunne jeg holde høyrehånda flatt på brystkassa til hunden. Nå får den ikke noe ubehag der den hopper på to bortover. Selv må jeg derimot gå foroverbøyd, og risikerer å pådra meg kink i ryggen. Men uansett er dette den eneste måten jeg greier å gjøre det på, uten å påføre hunden ubehag.
Med mine egne hunder velger jeg en mye bedre metode, nemlig å slippe hundene løs. I konkurranser har man naturlig nok ikke lov til å slippe hunden løs, siden det kan være snakk om mange store spann tilstede, engstelige tilskuere og også tamdyr i området. Da bør man støtte opp med høyrehånda foran brystet. Men ved egen trening slipper jeg altså hundene løs en og en, går bort til der hunden skal spennes i og kaller inn hunden (hundene vet hva som skal skje og kommer stort sett uten at jeg sier noe). Hundekjøring er jo noe hunden elsker å gjøre, så det er ingen faser i dette hvor tvang er nødvendig.
Et annet stort problem med sledehundkenneler er at hundene står på kjetting i hundegården, og derfor rykker framover og kan skade nakke og hals når de er opphisset. I noen tilfeller er det nok hensiktsmessig med fortøyning i kjetting, særlig ved fôring, når hundene får bein å tygge på og med hunder som kan starte slagsmål. Mange hunder ser også ut til å trives atskillig bedre i en åpen kennel med kjetting til hver hund enn bak gittergjerder. Men da bør kjettingen faktisk ikke være særlig lang (1,5 meter er passe, festet på toppen av en stolpe i høyde med hundens hode, slik at hunden kan løpe rundt hele stolpen), og den bør helst være forsynt med en fjæring (som kan være noe så enkelt som en strikk som knytes i to ledd i kjettingen og drar disse litt sammen. Og en hund må selvsagt aldri stå lenge av gangen på kjetting. Flere ganger i døgnet må den få løpe løs sammen med andre hunder (i løpegård om ingen andre muligheter eksisterer). Båndtvangbestemmelsene i Norge er strenge, og huskyer har sterkere jaktlyst enn andre hundetyper, i tillegg til at de nok ikke leker om de skulle få jage et klovdyr. Derfor er det en stor utfordring å kunne tilby disse hundene et godt liv. Den beste løsningen er å bare eie noen få hunder. Noen hundekjørere har svært mange hunder, for å vinne konkurranser og for å drive turistkjøring, og da blir det ekstra vanskelig å ta godt vare på hver enkelt hund. Dessuten opplever hundekjørere et dilemma i hvordan de skal ta vare på hunder som ikke er fysisk i stand til å henge med på sledekjøringen. En del hundekjørere ser nok på hundene mer som bonden ser på dyra sine. Ei ku som ikke gir melk beholdes ikke. Jeg har ikke noe godt svar på alle disse problemstillingene, men forsøker å stelle godt med mine egne hunder.
Jan Vidar Dahle
