Hei.
Mitt navn er Lisbeth Lillevik. Jeg har blitt anbefalt å ta kontakt med deg, for å få en tilbakemelding på atferden til min hund, før jeg eventuelt investerer mer ressurser i å forsøke å endre denne.
Jeg kjøpte Tara (5 år) via finn.no i slutten av mars 2015 – noe over 2 mnd siden.
Jeg klarer ikke å finne annonsen (den er sletta). Hun ble annonsert som en Jakt/familiehund. Hun er blanding av dachs og Tysk jaktterrier. De tidligere eierne var et samboerpar, rundt 30 år og hennes sønn på 11 år. Hun var gravid og har nå fått et barn til. Mor i familien var den jeg hadde kontakt med og møtte i forbindelse med salget. Far i familien var ute på sjøen og hadde vært det siden september/oktober – 14. Tara var «far i familien» sin hund fikk jeg opplyst. Det var han som hadde anskaffet henne, litt mot mors vilje. Mor i familien hadde mer «sansen» for andre raser som Rotweiler, Chiwawa. Hun hadde hatt to Rotweilere fortalte hun. Den siste måtte de avlive i oktober høsten før på grunn av sjukdom (kreft). Far i familien hadde også hatt en Tysk jaktterrier sammen med Tara. De hadde også hatt en chiwawa sammen med Tara, etter at Rotweileren gikk bort.
Med andre ord; det ble opplyst at Tara var vant med andre hunder; både stor og små. Det hadde ikke vært noe problematferd mellom hundene i familien, i følge eier. Jeg fikk opplyst at hun hadde løpetid en gang i året, på sommeren. Hun opplyser og at Tara er vant med å være alene når de er på arbeid. Hun opplyser og at hun har fått så mange rare telefoner etter annonsen, og at hun er veldig nøye på hvem som får ho. Ho skal brukes til jakt, men ikke hijakt.
Mor i familien fortalte at de måtte selge Tara fordi de ikke kunne ha henne der de nå bodde. De hadde hatt henne i skjul en stund, og hun hadde vært hos far i familien sin bestemor en stund.
Bakgrunnen for at de bodde der de nå bodde var at sønnen på 11 år, ble mobbet på skolen, og det ble ikke gjort noe for å få endring på situasjonen, selv om det ble tatt opp og mange møter ble avholdt. Inntil de visste hvor de skulle bosette seg fast, og kjøpe hus leide de nå bolig. Der kunne de ikke ha hund.
Jeg traff mor i familien, sønnen og mors besteforeldre da jeg hentet Tara. De var da hos mor sine besteforeldre på grunn av mors kommende fødsel. Tara framstår som en rolig hund, ivrig på kos, ivrig på å følge med på det som skjer utenfor, bjeffer på katter som går forbi ute. De forteller at ho liker å ligge i sofaen ved siden av de og kose. Dette ser jeg også når jeg er der. Hun søker kontakt med meg, og responderer når jeg sier navnet hennes. Da kommer hun. Vi går en tur i nabolaget (byggefelt). Hun har «snelleband». Sønnen på 11 går med henne. Det går fint. Mor i familien sier at det bruker å gå bra, men når de er på tur og hund får los på hjort får han ikke gå med henne. Da mener mor Tara er for sterk for gutten. Mor i familien opplyser at Tara bruker å «pipe» når de kjører bil. Dette er fordi hun er vant til at biltur ender med jakt. Da øser hun seg opp og bygger opp forventningene. Jeg får med et gedigent bur til henne, med senga inni. Der får hun en tyggeplate til å trøye seg med.
På turen hjem (2,5 timer) piper hun hele veien. Sønnen min på 11 år er hjemme sammen med os den første kvelden. Dagen etter drar han på påskeferie hos sin far. Jeg er derfor alene hjemme med Tara noe over en uke. Det er rolig i huset, og hun finner seg fort til rette. Ligger i sofaen og koser, med hode på låret mitt. Dagen etter at hun kommer hit får hun løpetid. Den varer nærmere tre uker. Buret jeg fikk med tar jeg inn, legger senga hennes i det, og der sover hun om natta og når jeg er på arbeid. Hun ligger mye ved ovnen når jeg fyrer.
Jeg opplever en hund som er ivrig på kontakt, leik, aktivitet, ivrig på å gå tur. Vi går turer på alt fra en halv time til over to timer. Som hovedregel 45 minutt til en time. Hun trives ute i band, og hun trives inne. Hun lystrer det meste, men kan og ignorere noen ganger før hun lystrer. Hun er sta, og prøver seg gang på gang med å tigge ved bordet. Får hun beskjed om å gå på plassen sin, gjør hun dette, men er raskt tilbake når vi tar på en ny porsjon mat. Hun kan og ignorere noen ganger når jeg skal ha henne til å hoppe inn i bilen. Hun er «på jakt» med en gang hun kommer ut her. Vi bor «på fjellet» og nærme skogen. Her er det mye vilt. Det er og mye mus og jordrotter. Disse var hun veldig ivrig på å grave etter i hagen, og på jordene rundt oss. Da ignorerer hun sterkt, og må dras bort for at vi skal komme oss videre. Da river hun røtter og graver så halve kroppen blir borte. Dette har bedret seg, og hun graver ikke like mye lenger.
Når vi skal gå tur drar hun veldig mye. Som regel starter turen med at vi går ned en liten gårdsvei, og langs en sterkt trafikkert vei. Slik avsluttes også turene. Det jeg opplever er at hun drar veldig i bandet, og går på skrå med kroppen når vi starter turen. Det krever styrke å holde henne igjen, og det kjennes i armene når en har gått dette stykket på noen hundre meter. På tur hjem er det mye bedre etter litt trening. Da går hun uten å trekke i bandet, og holder seg der hun skal være. Så lenge vi går på denne veien er ikke friheten stor; bandet er rundt 70 cm. Når vi kommer utenom denne veien får hun lengre line, enten festa i et magebelte eller snelleband – alt etter hvor vi går. Hun er veldig ivrig på å spore dyr, og har en nese og en teft som er utrolig god. Samtidig drar hun veldig når hun er på sporet av et dyr. Da kan hun ignorere innimellom. Er hun ikke på sporet er det bedre, og hun lystrer som regel et lite «kom» – så går vi videre uten noe mer. Jeg har brukt magebelte bevisst når vi er på turer der hun kan spore, og springe mer fritt. Samtidig opplever jeg at hun drar så sterkt i disse situasjonene at jeg har brukt det for å «avlaste armene». Det rykker rimelig kraftig i når hun setter opp farta eller er på sporet av noe. Det rykker også kraftig når hun er i snellebandet i slike situasjoner. Som regel har hun på et «strupeband» rundt halsen – noen ganger har jeg brukt «kroppsband», men da drar hun enda mer.
Hun varsler når det er «noe utenfor huset», og hun står konstant i beredskap om hun er ute, og det kommer dyr i nærheten. I vår var det en reinsflokk som kom ganske jamt utenfor husene her. Da sto hun i «los» konstant. Det samme har skjedd om det har passert elg på natta, Hun sover inne, våkner og står i «los» – bjeffer så alle våkner. Tidligere bjeffet hun på biler som kjørte forbi, men det har endret seg.
Tara og sønnen min på 11/12 år har et fint forhold. De leker sammen, og har god kontakt. De koser en god del, og hun kan ligge ved siden av senga hans noen netter.
Når det gjelder «piping» under bilkjøring så er den der fortsatt. Jeg fikk et råd om å la henne sitte litt i bilen etter at vi har vært ute og kjørt, slik at hun opplever at «det ikke skjer noe» etterpå. Her er det bilkjøring uten at det fører til jakt etterpå. Det har ført til noe forbedring, men ikke varig endring enda. Sist søndag var hun rolig uten piping, på en lengre biltur. Da hadde hun hatt opphold i buret sitt en del på forhånd. Det samme har skjedd et par ganger tidligere. Hun kan pipe hele turen om den varer 10 minutt, og om den varer 3 timer. Jeg har et Trixie bur tilpasset hennes størrelse i bilen.
Jeg har vært hos veterinær med henne. Hun ble vurdert til å være en sunn og frisk hund. Hun fikk to vaksiner. Hun får mat en gang hver kveld. Denne er tilsatt matolje. Dette går fort ned når hun får det. Hun får dentastix og godbiter i tillegg. Hun har noen hvite tyggeplater som lukter fisk/salt. Hun har fått grisører. De hvite platene og grisørene gikk hun og gjemte i alle kriker og kroker den første tida. Hun kunne ha et grisøre i 14 dager uten at det ble spist. Nå spises det med en gang. Hun flasser en del. Fikk råd om å gi henne grønnsaker og potet. Fin pels ellers.
Veterinæren som behandlet henne så en egenrådig hund, klart preget av situasjonen også. Hun ville ikke gi opp forsøket på å få tak i boksen med godbiter på den andre benken. Hun trakk i bandet og skulle ha kontakt med ei katte i bur. Hun lot seg ikke roe. Veterinæren tilbød meg å ta kontakt dersom jeg ville ha hjelp til å arbeide med dette at hun trekker i bandet, ignorerer en del. Hun og mannen jobber med dette. De driver dressur av gjeterhunder blant annet. Så langt har vi ikke kommet enda.
Det er ikke mange hunder omkring her vi bor. Den hunden vi har truffet flere ganger er en dachs – hann – kastrert. De har gått veldig godt overens og det har ikke vært noen tegn til aggresjon hos Tara.
Grunnen til at jeg tar kontakt med deg er følgende atferd:
I begynnelsen av mai måned var vi i Trøndelag hos min mor. Hun bor i et boligfelt. Jeg er på luftetur med Tara og har planer om en lengre tur. Vi står og snakker med min svoger på den ene siden av veien. På den andre siden av veien kommer en Golden rettriver og en dame gående. Hun skal bort til disse. Noe hun ikke får. Når de kommer nærmere bjeffer hun, drar i bandet, går i sirkel, auser seg opp og vil tydeligvis ha kontakt. De passerer, mens hun sjefer og drar. Vil ikke tie til tross for beskjed om det. Roer seg ikke. Når vi fortsetter på turen (som skal gå samme veien som de andre) drar hun med voldsom kraft og setter opp tempoet. Jeg velger å avbryte ruta og går en annen vei. Hun roer seg. Vi går en gangvei mellom mange boliger – rekkehus. Vi kommer til en hage – inngjerdet. Der ser jeg noe som kommer pilende fram til et hjørne av hagen. Jeg tror det er en katt, men det viser seg at der er en gjeterhund som står i hjørnet. Denne vil hilse, mens Tara drar, bjeffer, og flekker tenner til den andre hunden. Hun vil gjennom gjerdet og er slik jeg opplever det klart til angrep. Hun ville ikke avbryte og fortsette turen uten at jeg dro henne med videre.
Etter dette opplever jeg også at hun går til angrep på min batteridrevne gressklipper ute her. Det er nå nylig. Klipperen er ikke startet. Hun setter seg fast med bittet i posen og skal rive den i stykker. Det skjer flere ganger. Jeg kan ikke klippe gresset med henne i nærheten rett og slett.
Sist helg hadde jeg Tara med da jeg skulle på laksefiske. Vi kommer frem dit vi skal. Jeg setter henne i det ene bandet (5-6 meter) festa i hengerfestet på bilen. Sette frem mat og vann, på den ene siden av bilen – annen retning enn campingvognteltet. Hun spiser og drikker litt. Så blir hun klar over at det er en hund (Rotweiler – meget rolig – 10 år) i et campingvogntelt like ved oss. Venner av meg. Hun får fokus på denne, strekker bandet, drar, bjeffer, og hyler. Hun øser seg opp og skal ha kontakt. Gir seg ikke. Jeg trekker henne tilbake, koser og får fokus over på maten. Hun spiser litt, men fortsette å øse seg opp, bjeffe og vise tegn til at hun vil ha kontakt. Eieren av den andre hunden setter denne i band og kommer ut med henne. Hun tenker at de skal hilse på hverandre og nærmer seg rolig. Det som da skjer skjer så fort at vi ikke rekker å tenke; Tara hopper fram, og sette seg fast i strupen på Rotweileren. Vi blir både overrumplet og overraska alle mann. Jeg tar tak i bandet og trekker, den andre eieren trekker, men stopper opp. Tara slipper ikke taket før jeg tar henne kraftig i nakken og løfter. Samtidig som jeg roper navnet hennes og at hun skal slippe. Hun slipper etter kort tid. Rotweileren er like rolig, og gjør ikke antydning til å ville angripe. Tara kaster opp etterpå.
Vi snakker mye om dette etterpå. Tara blir plassert i buret og må være der mye i løpet av helga. Hun er ute i bandet på en annen kant, de luftes ikke sammen. Hun får turene sine. Hun er veldig på i fht at hun vil ha kontakt med Rotweileren. Gir seg ikke om hun ser henne.
Dette er tre episoder som skremmer meg, og gjør meg veldig usikker med tanke på å møte større hunder på tur eller andre plasser. Hun blir så voldsomt aggressiv.
Jeg tok kontakt med tidligere eier pr. melding og fortalte om disse tre hendelsene med større hunder. Skrev at jeg var forundret siden hun hadde sagt at hun var vant til å omgås større hunder.
Tidligere eier ringer meg. Det var bedre enn å svare i melding, sa hun. Jeg forklarer henne hva som har skjedd. Først sier hun at det hun sa da jeg hentet henne stemmer. Så sier hun at Tara er redd store hunder, og kan gå til angrep på de. Men det har ikke vært noe problem med henne og den rotweileren de hadde. Tara kom til de etter Rotweileren. Hun var 8 uker da hun kom til de. Hun var 1 år da rotweileren døde av kreft. Det sørget hun over. Det var heller ikke noe problem med Tara og de andre hundene de hadde. Så sier hun at Tara ikke var redd store hunder når hun var sammen med «far i familien», men når hun gikk tur med «mor i familien» kunne hun angripe andre større hunder. Hun trodde det var for å forsvare henne som matmor. Hun sier at Tara lystret «far i hjemmet uten å blunke», mens det var verre med henne. Jeg fikk ikke noe klart svar på om hun hadde bitt noen før.
Refleksjon/observasjon etterpå;
Når jeg får tenkt meg om er det flere ting mor i familien har sagt, som jeg stusser over.
Det er blant annet dette med forholdet til deres store hunder. Flere enn jeg stiller spørsmål ved om dette kan være riktig.
Hun sa også da jeg hentet Tara; at «far i hjemmet» hadde vært borte siden september/oktober. Dersom han er den hun lystrer best er borte over så lang tid – hva fører det til ? Hvorfor lystrer Tara han bedre enn henne?
De er på Facebook disse folkene. Profilene er veldig åpne så en ser mye uten å være venn med de. På siden der ser jeg bilder som tyder på at de har hatt «Staff og en slags pitbull» (slik hvit, uten klare trekk i ansiktet- du må ha papirene i orden på for å beholde – ellers blir de inndratt av myndighetene) sammen med Tara. Fast eller på prøve? Det ble ikke nevnt noe om disse til meg. Der står det og ting som tyder på at Tara var 2 år da Rotweileren døde – ikke ett år. Hvis du vil se på dette
Så mitt spørsmål er:
Hva gjør jeg med dette? Er det noe å jobbe med, eller er det «dødfødt». Jeg er i dag ikke trygg på hva som kan skje – vi vet aldri når vi kan møte på andre store hunder.
Jeg har blitt oppfordret til å søke råd og få en vurdering hos deg, før jeg eventuelt setter i gang med tiltak som krever mye ressurser. Håper det jeg har skrevet over gir et greit bilde av hunden og situasjonen. Nå vil det jo naturlig ta tid før en hund er tilpasset et nytt miljø, men denne aggresjonen har hun tydeligvis hatt lenge. Jeg har og fått tilbakemelding om at den aggresjonen er det ikke noe å gjøre noe med fordi hun er delvis Dachs, og de er genetisk disponert for aggresjon av slik karakter.