Hei Jan Vidar,

Jeg har en 4 år gammel hannhund, som er av den dominante sorten. Han er damenes «don juan».
Han takler andre hannhunder, men lar seg overhodet ikke «pelle på nesa» (da blir det bråk!).

Nå venter jeg imidlertid på en ny hund til sommeren, og jeg er veldig i tvil om jeg skal velge hannhund eller tispe….

Dersom jeg velger tispe er jeg redd han vil gå veldig i forsvar ovenfor andre hanner. Jeg er redd hans lille begeistring for andre hanner vil utvikle seg til å bli enda verre. Kan løsningen være å kastrere tispa, eller vil ikke dette endre noe?

Vil løsningen være å velge en hanne til, også kastrere denne? Å ha to likeverdige hanner vil overhodet ikke fungere. Han har ingen problemer med kastrerete hanner, men vier dem heller ingen ytterligere interesse.
Hvordan oppfatter du kastrerte hanner? Har de lett for å bli mobbet av «normale» hanner?

Jeg kan ikke kastrere han jeg allerede har, da han brukes i avl.

Venter spent på svar, da jeg ønsker å legge forholdene til rette for et mest mulig knirkefritt flokkliv.

Svar fra Jan Vidar Dahle

Den beste løsningen etter min mening er å kastrere hannene, enten begge eller den ene. Det løser virkelig problemet, selv om jeg er klar over at mange ikke føler seg komfortabel med å ta ansvaret for slike inngrep. Steriliering og/eller kastrering er både tillat og praktisk i mange tilfeller både når det gjelder hester, katter og mennesker (!), mens det for hunder i vårt land ennå er omdiskutert. I andre land regnes det som et selvfølgelig ansvar for den ansvarlige hundeeier å kastrere hannhunden om den ikke er planlagt brukt i avl. Ikke bare for å unngå slagsmål og konflikter og fordi kastrerte hanner generelt lever lykkeligere, blir mindre rastløse, ofte trenger mindre mat osv., men ikke minst fordi antallet uønskede hunder i verden allerede er fryktelig stort – dessverre. (Blant sledehunder og trekkhundkenneler er det stort sett helt standard å kastrere de fleste hanner, fordelene er såpass åpenbare. Men i Norge er dette ikke vanlig.)

Kastrerte hanner har i det hele tatt ingen spesielle problemer med å omgås andre andre hunder. Andre hanner oppfatter dem omtrent som de oppfatter tisper, eller med større likegyldighet/avlsappethet.

Å kastrere hannhunder i Norge er i utgangspunktet ikke tillatt dersom ikke spesielle hensyn tilsier det. Førerhunder kastreres rutinemessig, og flere og flere veterinærer utfører jobben fordi eieren er avhengig av å løse atferdsproblemer for å kunne leve med hunden. Det beste resultatet ved kastrering for å forhindre aggressiv og dominant atferd fås om hunden kastreres som valp, gjerne fra fire måneders alder og fram til kjønnsmodning. Men effekten er ofte god også ved kastrering senere. Det tar gjerne en måned eller to før hormonproduksjonen er endret slik at det syns på atferden. Mange hunder som sliter får det mye bedre.

Jan Vidar Dahle