Hei

Fikk bare lyst å fortelle hva vi opplevde når vårt første barm kom hjem…

Vi hadde da en voksen tispe. «Alle» spådde at det ville gå galt. Til slutt så ble jeg så provosert at jeg svarte at » Jaja, da får hunden spise opp ungen da » Etter det sa ikke folk noe, men forventet i det stille at nettopp det kom til å skje. De ventet forgjeves…

For da jeg kom hjem. Hilste jeg først på hunden. Som øyeblikkelig merket de rare nye luktene. Etterpå ble barnet hentet inn, og jeg satt meg i senga for å amme. Og hva vart vel mer naturlig enn at hunden kom å la seg sammen med oss?
( Selv om hun jo vanligvis ikke får ligge i senga da – men ingen regel uten unntak er det vel noe som heter )
Etter noen få dager fikk tispen til og med inbildt svangerskap for første gang i sitt liv! Melk i store baner, som om hun ville si at dersom jeg trengte avlastning…

Nå venter vi barn nr. tre og enda hører jeg enkelte kommentarer om at:
Du skal vel ikke ha hundene inne når den lille kommer!?
Jo, svarer jeg. og når jeg ikke gidder mer, får hundene overta ( spøk selvsagt! )

Dersom fremmede nærmer seg ungene uten at vi er tilstede, stiller tispen seg mellom vedkommende og barnet. Enkelte ganger kan hun også knurre faretruende mørkt. Men når hun så får øye på en av oss, så går hun rolig å legger seg.
Eneste jeg må passe på er fremmede hunder. For dersom de er for plagsomme ovenfor ungene, så kan tispa virkelig sette i. Spessielt hissig blir hun under løpetiden.

MVH lykkelig hundeeier og (snart) tre barn

Svar fra Turid Rugaas

Takk for kommentaren ! Jeg har som deg bare gode erfaringer med dette så sant en tar det helt naturlig og ikke lager en negativ situasjon for hunden.

Jeg hadde selv 4 hunder hvorav 2 ikke kunne fordra unger da datteren min kom hjem hit med tvillinger. Null problemer. De snuste, hilste, og to av dem adopterte ungene, de andre to sa «æsj» og holdt seg unna, helt til ungene ble så store at de mistet matsmuler på gulvet. De tok hver sin tur med å passe barnevogna, alle 4, og den som var surest på barn kom øyeblikkelig og sa fra til moren hvis en av ungene skrek og hun ikke hadde hørt det.

Husk at hunder er flokkdyr, og dermed har de alle de beste egenskapene for å kunne leve i flokk – med både små og store.

Morsomt var det også at hundene godt visste at ungene var på vei, men aller morsomst at ungene ble vant til hundebjeff i mors mage – så da de var født kunne hundene sette i gang rett ved siden av dem uten reaksjon i det hele tatt. En gang de var bare noen uker gamle fikk vi besøk, og 4 hunder hoppet over dem bjeffende for å komme til døra. Ungene blunket ikke engang.

Jeg er sikker på at den som stilte spørsmålet vil få mange fine stunder med barn OG hund.

Turid Rugaas