Hadde en diskusjon med naboen ang barn og hund.
Han mener hunden må være laangt nede på rangstigen, og at det er en selvølge at barna er over hunden.
Jeg mener dette er feil, da en hund ikke kan se på et barn som noen leder.
Han mente også at det var lettere når hunden var liten av vekst, for da kunne barnet «ta hunden».
(og at det var sånn dominante hunder holdt da andre nederst).
Hunden deres har hitill tolerert å pli plaget av barna (bitt(!),dratt i pelsen osv), og de er derfor sikre på at hunden er nederst, og at den derfor aldri kommer til å bite.
Hunden er 2 år, tispe.
Kan du forklare hvordan «rang» fungerer?
Og at selv om en hund tolererer å bli plaget nå, betyr ikke det at den kommer til å gjøre det i framtiden også.

Svar fra Turid Rugaas

Du har så evig rett. Den lille og unge hunden finner seg i plagingen til et visst punkt, og når den føler seg virkelig truet en dag vil den ta igjen – selvfølgelig. Den måtte jo være bra dum om den ikke gjorde det. Og dumme kan en ikke beskylde hunder for å være.

Rangorden er noe som har med en etablert flokk å gjøre, og barn/valper vil alltid være barn/valper, og det er derfor helt utenkelig at valpene skal ha noe overordnet ansvar. Rangorden er egentlig ikke stort annet enn det systemet som er innen en familie. Du kan jo spørre mannen om han også lar barna være over ham i rang – det er de muligens….. En hunde-flokk/ulveflokk betsår av et foreldrepar og barna deres, ingen utenfra. Foreldrene har ansvaret og foreldre-pliktene, og barna innretter seg etter det. De vokser opp, noen drar sin vei, andre blir hjemme, og retter seg fortsatt etter foreldrene. De vil ikke bli plaget av sine overordnede, men tatt kjærlig vare på.

Helt ny ulve-forskning har slått fast at en flokk er kun en familie, som fungerer som en familie skal, med et foreldrepar og barn i forskjellige aldre. Hunder og barn i en familie vil alle være barn med overordnede foreldre som tar ansvar og tar seg av dem.

At barn skal være «over i rang» er med andre ord bare rør.

Turid Rugaas