Heisann! Jeg har akkurat fått en liten valp i hus, en nå 10 uker gammel sheltiegutt. Jeg har en 4 åring av samme kjønn og rase fra før. Alt er fryd og gammen – utrolig artig å se hvordan språket fungerer mellom de to! Når det blir for mye fart fra valpen sin side, roer «gamlingen» han han ned ved å snappe etter han, og løfte litt på overleppa. Da reagerer valpen momentant med å sette seg, legge seg på rygg, eller bare legge seg – og så senker roen seg i stua igjen. Jeg trenger ikke å gjøre noen verdens ting. Jeg bare observerer – og storkoser meg! Men så kommer spørsmålet; jeg ønsker å være litt «føre var», skjønner du. Jeg vet ikke om det er realistisk å tenke slik, men jeg har en følelse av at når valpen kommer i rette alderen, så kan det oppstå konflikter mellom de to (forsøk på å klatre på rangstigen fra valpens side – eller noe sånt?). Hvordan skal vi mennesker reagere da – hvis det skjer? Skal vi mennesker holde oss unna, og la de få gjøre opp seg i mellom? Eller skal vi blande oss inn på noen måte? Jeg opplevde for ikke lenge siden at en hanhund avverget en konflikt mellom min hund (den voksne) og en annen hannhund (forøvrig en utrolig morsom observasjon), og jeg har jo lært at «lederen» i (ulve)flokken går i mellom dersom det oppstår konflikter blant de som er under i rang. Skal vi mennesker oppføre oss slik når hunder slåss? Gå i mellom, altså? Eller kan vi gjøre vondt verre fordi vi rett og slett ikke er hunder, og aldri kan erstatte en annen hunds språk? Dette er tanker jeg gjør meg, og håper du har noen funderinger rundt dette.

Svar fra Runar Næss

Hei :o)

Dette er et «tidløst» og alltid aktuelt spørsmål. Skal vi blande oss i hunders gjøren og laden – eller ikke?
Ole Brum ville sakt «Ja takk – begge deler» – og det er vel mitt svar også 😉

Så lenge hundene har et tydelig språk og forholder seg til de «uskrevne regler» om ikke å skade hverandre, så er det sjelden noen grunn til at vi skal blande oss. Gjør de IKKE det, så har vi selvfølgelig et ansvar for at hundene ikke blir skadet.
Når det er sagt, så er den beste måten å unngå skader og slossing i det hele tatt, at vi passer på å støtte rett hund. Vi må alltid gi støtte til den hunden som har sterkest posisjon av de to (som sloss). Denne støtten behøver ikke være aktiv eller særlig merkbar, men bare gi aksept til den som er «høyest» i rang – og ikke gjøre denne forlegen eller svak i påsyn av «undersåtter». Det vil ikke endre forholdet til DEG, men være med å opprettholde en stabil flokkstruktur blant hundene, uten behov for stadige «diskusjoner».

Lederen i en ulveflokk går ganske riktig imellom endel «unødvendig» slossing blant laverestående individer, av den enkle grunn at han ikke vil ha noen unødvendige skader i flokken. Han går derimot IKKE imellom hvis det er en ekte dominanskamp! – der maktforhold enten endres eller bekreftes. En slik kamp betyr ikke nødvendigvis at noen blir skadet, men det er en intens psykologisk kamp om posisjon i flokken – og det er viktig for hele flokkens struktur og dynamikk – som igjen er viktig for flokkens (og artens) overlevelse. Da må han bare la dette gå sin gang og notere seg at det (muligens) har blitt endring i maktforholdet mellom disse to individene – i den grad han overhode er interessert eller bevisst på dette (det vet vi ikke sikkert). Vi kan hjelpe denne prosessen ved å raskt støtte den hunden vi mener har vunnet (eller kommer til å vinne) en slik maktkamp og på den måten unngå en fysisk kamp, men det er ofte svært vanskelig for oss mennesker å oppfatte dette riktig – til rett tid.

Lederparet setter m.a.o. endel «husregler» om at det skal være ro og orden i flokken til vanlig, som f.eks inne i huset, rundt maten osv.. Dette er jo de typiske situasjonene der våre hunder sloss. Ikke i dominanskamp (slik mange tror), men over resurser! På kjøkkenet, rundt kakefatet, over de beste liggeplassene osv.. Der kan vi absolutt gå inn å si at vi ikke vil ha noen «unødvendige skader» over slike ting, for det er uansett vi (lederen) som har den ultimate kontroll over resursene – og fordeler disse nedover som vi anser passende. For ro og stabilitet er det da helt vesentlig at «passende» er i henhold til flokkstrukturen! – slik at den som er leder blant hundene (alfa) får først, så «nestlederen» (beta) og videre nedover. Da skaper/opprettholder du stabilitet i flokken.

Helt alminnelig læringspsykologi spiller jo også inn her. Hvis det stadig er aggresjon og slossing i en gruppe mennesker/hunder, så lærer hundene at det er slik det skal være. Over tid blir det en del av hverdagen – og en del av personligheten. Vi bør tidligst mulig LÆRE hunder, gjennom positiv forsterkning av ønsket atferd, at det lønner seg med ro og samarbeid i flokken. Da skjer det gode ting :o)
LÆRE dem å stå ved siden av hverandre å spise, å leke uten aggresjon, osv..
Jeg har en øvelse i slik ro og selvkontroll for mine hunder, der jeg står med en matskål med alle hundene sittende framfor meg. De to yngste hundene er noe «overivrig på mat», så tar opp en og en (1) matbit, sier navnet på en (1) hund, venter til denne hunden ser på meg OG de andre hundene sitter rolig – så gir jeg hunden matbiten. Så sier jeg neste navn, osv.osv.. Dette gir meg en total kontroll over resursene, pluss at det gir hundene trening i at det IKKE alltid er den som skal ha alt til enhver tid, men vente til den får tillatelse eller blir «snakket til». Som bonus lærer hundene navnet sitt godt 😉

Lykke til :o)

Runar