Hei!

Vi har en vorsthe-tispe, Arja, på snart 8 år. Hun har i mange år vært med meg ut på løpeturer, både i bånd og løs litt etter forholda, og det er særlig en rute vi har brukt mye. Dette ruta er ca 8 km lang, mest langs lite trafikkert grusvei, med 3 korte stykker mer trafikkert vei innimellom. Langs veien bor det 2-3 familier som har hunder, og disse hundene har en tendens til å bjeffe, og dersom de er løse evt. komme borttil oss når vi jogger forbi. Alle disse møtene har gått helt fint, men Arja synes ikke å trives i møtet med andre hunder. Hun har hatt lite slik sosial trening fra hun var liten, og vil helst løpe vekk og aller helst luks hjem igjen. For et par år siden begynte hun å nekte og være med på denne joggerunden, enda hun elsker å være med ut på tur. Idet hun forsto hvor turen skulle gå, satte hun seg ned og strittet imot for alle krefter. Jeg ble i villrede, og har både latt henne være hjemme og dratt henne med meg. Ingen av delene er særlig bra, og det å ha med en motvillig hund som resignerer og luntrer med etterhvert er virkelig ikke hyggelig. Samtidig har det slått meg at det kanskje ikke er bra at hun får bestemme at denne veien tar vi ikke – det er jo (eller skal iallfall ikke være) ikke hunden som figurerer øverst på rangstigen i en familie. Vel, jeg lurte på om du har noen forslag til hvordan slike problem skal handteres?

Svar fra Turid Rugaas

Dette har da virkelig ikke noe med rangstiger og lederskap å gjøre ! Du har en hund som er redd for noe, og da kan du bare ikke tvinge henne til å gjøre det hun er redd for. Hvis du har barn, vil du da tvinge barna dine til noe de er livredde for, bare for å demonstrere din rang over barna ? Jo mere du tvinger henne til det hun er redd for, jo sterkere blir redselen etterhvert.

Hvis du tenker på en flokk så er det da ingen i den flokken som ville tvinge noen av de andre til å gjøre ting de er redde for ! Det de ikke tør, det tør de ikke. Hvis du ønsker å være en god overordnet så legger du forholdene bedre til rette for hunden. For det første jogger du ikke den strekningen i det hele tatt en lang periode. For det andre bør du starte litt mere sosial trening for hunden din, så hun kan lære å omgås andre hunder, og dermed ikke bli redd for dem. Når hun begynner å bli mere sosial, så kan du f.eks. gå litt roolig i den retningen, og snu før hun blir redd, gå litt lengre på en samme veien etterhvert, til hun takler å gå der. Eller det kan gjøres på andre måter.

Faren ved å tvinge din vilje igjennom på slike ting, er at hundens redsel blir utvidet og kan til slutt omfatte store områder, mange plasser, og til slutt bli et kjempeproblem for hunden.

At en hund er redd for noe skal du ta hensyn til, og evt. starte en desensitiviserings-prosess, ,men ihvertfall ikke tvinge henne – det hun er redd for er hun redd for, og det har som sagt ingenting med å få viljen sin å gjøre, eller rangstiger eller lederskap.

Du gjør dessuten hunden din en stor tjeneste ved å la henne få litt mere sosial kompetanse, og også en del rolige turer istedet for jogging. Hun trenger faktisk å få tid på seg til å se seg rundt og slappe av også. Det kan godt henne at joggingen i seg selv er skyld i redselen hennes, da det å løpe mot andre hunder (stor fart) er meget uhøflig på hundespråket, og de vil som regel senke farten, evt. stoppe opp, når de treffer andre hunder. Blir de tvunget til å jogge mot andre hunder, så føles det meget kunstig og blir skremmende, fordi instinktet sier dem at slik gjør en ikke, det er truende og uhøflig. Jeg vil foreslå at når du jogger så senker du farten og går, evt stopper litt når hunden din ønsker å senke farten i slike møtesituasjoner. De er det instinktet hennes sier hun skal gjøre, og det setter henne i en veldig vanskelig situasjon når du tvinger henne til å fortsette den store farten.

Turid Rugaas