Sannheter om hverdagslydighet.
Av Magne Gjertsen, Yrkesdressør og sjefsinstruktør ved Nordenstam Hundeskole.
I min omfattende kursvirksomhet fronter jeg daglig den vanlige hundeeiers problemstillinger i form av hundens ulydighet, utagering, utidig bjeffing, eiere som slepes rundt av trekkvillige hunder, og andre former for ulydighet. I den anledning føler jeg meg kallet til å gi noen betraktninger og mulige årsakssammenhenger.
Sosial binding og struktur
Hunder knytter naturgitte og sterke bånd til de individene den lever sammen med. I dette fellesskapet må det finnes en struktur og et system, som bidrar til trygghet i tilværelsen for alle medlemmer. Hunden ønsker/krever derfor en rang, dvs. en avgjørelse om hvem som skal være den dominante og hvem som skal underkaste seg. Hunden kan ikke leve med en «flat struktur», hvis konsekvens er gitt: Hvis ingen styrer hunden, vil hunden prøve å styre selv. Dersom hundens plassering i en sosial struktur er feil, blir konsekvensene derfor en utvikling av negativ oppførsel i hundeholdet.
Aktivitet
Hunden har et iboende behov for aktivitet. Brukshunder som har vært avlet for bestemte oppgaver, har en medfødt disposisjon for å ville utvikle ferdigheter i disse oppgavene. Hvis dette ikke blir styrt eller videreutviklet, vil disse evnene få en feil utvikling. Det er derfor viktig at hundeeieren tar initiativ til aktiviteter, som gjør at hunden får utnytte sine medfødte egenskaper under styrte og kontrollerte former, hvilket utføres gjennom eierens styring og kontroll, dvs. lederskap .Det er m.a.o viktig at hundeeieren tilrettelegger for trening og annen aktivitet.
Det er også rimelig å tenke seg at hunder som ikke får brukt sine medfødte egenskaper på en konstruktiv måte rett og slett kjeder seg, og av den årsak utvikler negativ atferd. Passivitet i hundeholdet fører ikke sjelden til at hunden blir utagerende på omgivelsene, med eieren som usikker og lammet tilskuer.
Ledelse
Grunnmuren i ledelsen er å vite hva slags hundehold en vil ha. Ut i fra dette planlegges hundeholdet. Å være leder for hunden betyr å være sentrum for hunden sin aktivitet. En god leder prøver alltid å være et skritt foran og tilrettelegge situasjoner. Hvis lederens tilrettelegging av situasjonen harmonerer med hundens behov, og det er en fin balanse mellom aktivitet og hvile, vil hunden føle seg trygg på at den blir ivaretatt. Hundens oppmerksomhet vil da naturlig rettes mot den som er i sentrum for aktiviteten. Brukshunder som i generasjoner har vært i en arbeidsrelasjon med et menneske som leder, vil på bakgrunn av hundens lave sosiale terskler, ha større villighet til å akseptere at mennesket skal styre aktiviteten.
Forming av atferd
En god hundefører har alltid en mening om hva hunden skal, eller ikke skal gjøre. Disse meningene må signaliseres tydelig til hunden. Når hunden får tydelige signaler og kravene er konsekvente, lærer hunden fort. Samspillet mellom hund og hundefører blir gjensidig positivt forsterkende, der begge parter får en opplevelse av at de mestrer. Dette gir gode læringsbetingelser for en optimal utvikling av hundeholdet.
Hvis eieren gir utydelige signaler og stadig forandrer kravene, blir hunden forvirret, utrygg og stresset, fordi den ikke skjønner hva eieren vil. Da utvikles det lett en negativ samspillsirkel der både hund og eieren får en opplevelse av å mislykkes. Eieren kan få en vegring mot å styre, og hunden får vegring mot å bli styrt. Ledelsen kan etter hvert bli ganske vilkårlig, der eieren i ene øyeblikket er altfor ettergivende eller fraværende, og i neste øyeblikk styrer på en måte som oppleves som straffende for hunden. I verste fall kan hunden etter hvert miste troen på at det er noen sammenheng mellom det den gjør og de konsekvensene den møter. Vi får det vi kaller lært hjelpeløshet.
Ideologier
I dag er det to hovedtradisjoner for hundeoppdragelse i Norge:
1. Oppdragelse med overveldende bruk av go`biter.
2. Oppdragelse med eieren som midtpunkt.
Jeg skal først ta for meg tradisjon 1.
1. Oppdragelse ved bruk av go`biter.
Denne tradisjonen mener at hunden lærer fortest og at det er minst fare for inkonsekvent fysisk behandling av hunden, hvis en kun belønner ønsket atferd ved bruk av mat.
Tanken er at hunden vil velge det som gir positive konsekvenser for den. Når dette kombineres med fravær av positive forsterkere på oppførsel, eller ved eiers sekundære sosial ignorering av negativ oppførsel, påstår man at hunder hemmer negativ oppførsel og velger positiv oppførsel (atferd). Utfordringen her er å finne effektive positive forsterkere som til enhver tid gjør det attraktivt for hunden og velge det hundeføreren ønsker. I det fleste tilfeller er det bruk av godbit, basert på et variabelt forsterkningsskjema som blir brukt for å oppnå resultater, og holde oppførselen ved like. (Ved å unngå og påføre hunden fysiske påvirkninger håper denne tradisjonen at man kan forebygge feil bruk av det de kaller for «straffemetoder», og hvor de sannsynligvis mener styring og kontroll. Ingen oppdrar hunder med straff).
Å oppdra hunder bare med effektive positive forsterkere har vist seg vanskelig i den virkelige verden, der hunden til en hver tid vil bli utsatt for signaler som påvirker dens naturgitte instinkter. Og når dette skjer blir eieren redusert til en dust som ikke får gjennomført sitt krav, (hvis det overhodet er meningen at det skal være noe krav). Resultatet blir at det eieren sier ikke blir gjennomført, og det som læres, er at det ikke er nødvendig for hunden å gjennomføre kravet til eieren. I og med at hunden ikke har lært hva som er rett og gal oppførsel i den aktuelle situasjonen, vil hunden hele tiden velge det som er mest formålstjenlig for den i nuet. Primær-forsterkeren i denne læreprosessen er mat. Den sekundære forsterkeren er eieren.
Tenk deg et samfunn blottet for regler, grenser, styring og konsekvenser der alt til enhver tid bare skulle være positiv og lystbetont. Hvordan skal man da kunne glede seg over å gjøre noe riktig når ingen forteller deg hva du gjør feil.
2. Hundeoppdragelse med eieren som midtpunkt.
Denne tradisjonen har eieren i fokus, der eieren benytter seg selv som primærforsterker for hunden. Hvilket innebærer at uønsket oppførsel, eller manglende reaksjon på eiers signal, rettes med en fysisk påvirkning eller en annen korrigering, som fører til styring. Dette kombineres med at hunden ledes inn i den ønskede atferden som da straks belønnes. Foretrukne positive forsterkere er sosialt relatert gjennom bruk av stemme, kjærtegn og lek. Det viser seg at denne måten å belønne hunden på i seg selv er med på styrke tilknytning og binding mellom hund og eier. Det blir fin veksling mellom aktivitet og passivitet, hunden får stadige erfaringer med å bli styrt, og eieren med å styre. M.a.o eieren er i sentrum av all aktivitet.
I alle samfunn der det lever mange individer sammen må finnes det regler som er faste, dette må til for å skape trygghet og struktur i samfunnet. Noen må lage disse reglene, og noen må sørge for at reglene blir overholdt og lært. I et hundehold blir dette hundeeierens jobb.
For å kunne gjøre denne jobben, må man være: Konsekvent dvs. overholde reglene likt, m.a.o. sørge for at det som blir sagt også blir utført, og videre forklare hvordan vi vil ha det. Gi belønning på ønsket atferd – si til hunden når den gjør feil, og gi den et alternativ til den uønskede handlingen. For og få dette til må man besitte det nødvendige sett av metoder og teknikker. For at denne jobben skal bli gjort riktig, er vi nødt å bruke oss selv, som «veileder» for hunden, slik at hunden får et forhold til oss og ikke godbitene våre. Med andre ord, en sosial balanse i forholdet mellom hund og eier, der hunden ser på oss som lederen – helten – den gode trygge rettferdige sjefen. Den som skaper trygge forhold gjennom en riktig omsorg. Det å finne denne kunnskap, og lære seg å kommunisere riktig med sin hund er eierens ansvar.Noen ganger er det litt ubehagelig for mennesker å ta ansvar for sine hunder og man prøver å gå andre mer behagelige veier for å føle seg mer vel, mens problemene forblir uløst. Tilhengerne av den overdrevne go`bit metoden mener at det ikke skal være lov og påvirke hunden fysisk under noen omstendigheter under innlæring. Man skal heller ikke lære hunden hva Nei betyr.
Men hvordan kan noen bli trygg i en verden der alt er lov og ingen tar ansvar? Ingen lager reglene – ingen håndhever dem. Dette minner meg mye om alle mot alle. Der alle vil mele sin egen kake (den sterkestes rett). Tenk deg et samfunn der vi ikke hadde gode ledere – og rettferdige og konsekvente lærere, der vi bare lokket med penger og andre goder for å få kriminelle til å komme på bedre tanker. Der lille Per slo ned en kamerat og deretter ble lokket fra stedet med penger av en såkalt ansvarlig voksen.Husk ingen latter uten gråt. Vi kan ikke føle behag uten og ha følt ubehag og ingen kjenner gleden over rikdom uten og ha følt fattigdom (små kår) på kroppen.
OPPSUMMERING
Jeg har jobbet med begge typer tradisjoner og ideologier, og på bakgrunn av mine erfaringer med begge retninger, mener jeg å ha et meget godt grunnlag for å uttale meg om hvilken retning som er den rette vei å gå, når det gjelder å få gode resultater med glade hunder og fornøyde hundeeiere. Jeg nøler da heller ikke med å anbefale Hundeoppdragelsen med Eieren i Fokus, og hvor bruk av go`biter elimineres til det absolutte minimum, og forbeholdt de mennesker som vet å plassere disse surrogater riktig.
Forklaring
Muligens trenger tilhengerne av Hundeoppdragelse med overveldende bruk av go`biter og bruk av fremmedord her en forklaring på hva jeg egentlig snakker om. I den anledning velger jeg å sitere rektor og journalisten Aslak Thorsen,
SITAT:
«Inkompetent litteratur om hundeoppdragelse og moderne instruktører har tilpasset seg sekstiåtternes ettergivende samfunnssyn og økonomiske evne til å betale for langvarig opplæring, etter modell av terapeut-markedet for tobeinte i USA. «Dill og dall-kompaniet»‘s metoder kan nok ha retning mot et mål, men de når jo aldri målet! Bikkja blir så gammel at den dauer før den kan gå pent i bånd.»
Hvorfor feiler Hundeoppdragelse med bruk av godbiter på dressurkurs? Ignorering av uønsket oppførsel. På denne type kurs velger instruktøren å ignorere uønsket oppførsel, ved kun å lokke hundene inn i en ønsket oppførsel ved bruk av godbit som positiv forsterker. Man skal altså vente til hunden finner det for godt å bryte den uønskede handlingen, inntil den oppfatter godbiten, og tar denne. Dermed gjør hunden som eier vil så lenge det er go`bit tilstede. Men hvem har hørt om hunden som får lyst på mat etter at den har begynt å løpe etter joggeren.
KONSEKVENSEN BLIR AT HUNDENS PRIMÆRPROBLEMER FORBLIR ULØST.
Min erfaring er at det på landets dressurkurs i det altoverskyggende møter fram hunder som er komplett uformet for læring. Hva gjøres feil etter denne ideologi på disse kursene? Nedenfor følger noen punkter:
1. Kurs basert på denne ideologi mangler struktur og godbitene som skal brukes til påvirkning forstyrrer og stresser hunden. Dessuten gir eierne godbiter /belønning tidsmessig feil, og dette uten korreksjon og veileding fra instruktør.
2. Læringsmiljøet er tvers igjennom inkonsekvent og eierne får ingen eller svært dårlige resultater. Fordi: Selv om denne innlæringsteknikk læringspsykologisk skulle være korrekt, så vil vanlige mennesker og hundeeiere simpelthen ikke ha ferdighet til å kunne klare å gjennomføre læringsprosessen. TEKNISK UMULIG FOR VANLIGE FOLK.
3. Argumentene fra instruktørene kan være: Her på kurset er det så mange forstyrrelser at vi ikke kan regne med at hunden vil være nok oppmerksom. Det dere ikke får til her må dere trene hjemme på kjøkkenet . Mao et dårlig innlæringsmiljø.
4. Mangelfull eller ingen læring av hvordan man korrigerer hunden
5. Nei blir lært inn med godbit. (Såkalt positiv nei) hvilket fører til at hunden ikke får forståelse for at dette skal være et forbudsord med konsekvens. . Hundeeierne får ikke lov til å stille krav til hunden, eller påføre hunden noen form for fysiske påvirkninger.
6. Hele innlæringen gjennomføres ved bruk av godbit og man kommer aldri til krav og korrigeringsfasen. Man tar heller ikke hensyn til at hunden er feillært før eieren kommer på kurs. Man dekker seg bak at her skal man drive med såkalt nyinnlæring. Reparasjoner er av en underordnet karakter.
7. For og opprettholde lært atferd, må man utføre det denne retningen kaller «variabel godbit-forsterkning» livet ut med sin hund.
8. Vanskelige hunder blir fort glemt av instruktøren . På grunn av manglende kunnskap ønsker man helst å glemme hele ekvipasjen. Resultat: Eieren slutter på kurset, får ikke hjelp. Instruktøren klør seg i hodet når han kommer hjem og lurer på hvorfor denne hunden ikke kunne lære noe på kurset. Hundeeieren blir lurt til å tro at: Bare man bruker tid, så ordner alt seg .
9. Kurskveldene er ofte preget av unødvendig mye stress. Pga. et smittsomt stressende miljø og en mangelfull struktur/ plan.
10. Argumenter fra instruktører: «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør» – «Jeg har gitt opp med å få hundene mine til å gå fint i bånd – så de går løs.» «Men det er mulig og lære gå fint i bånd, bare dere tar tiden til hjelp.» «Her på kurset kan man ikke forvente å få dette til». «Her er for mye forstyrrelser». «Her er for mange lukter osv».
11. Man har i enkelte fagmiljøer fjernet krav og korrigering fra læringstrappen.
12. Man har ingen mulighet til å være konsekvent pga. at eierne ikke har lært hvordan man skal sørge for at det som blir sagt blir gjort. Dermed kan ikke hundeeierne være konsekvent med hundene sine, og læringen blir deretter. Instruktører viser liten eller ingen forståelse for en vanlig hundeeiers hverdag , og jeg vil si at i enkelte tilfeller står mennesker og underviser som aldri skulle fått lære opp andre hundeeiere. Dette kan man ofte se på Instruktørens egne hunder som til tider er minst like ulydig som elevenes hunder .
Hvorfor lykkes Hundeoppdragelse med Eieren i Fokus!
1. Hundeeierne lærer hvordan de kommuniserer direkte med hunden ved å bruke seg selv som primærforsterker for hunden.
2. Uønsker oppførsel, eller manglende reaksjon på eiers signal, rettes med en fysisk påvirkning som justering for hunden. Dette kombineres med at hunden ledes inn i den ønskede atferden, som da straks belønnes.
3. Foretrukne positive forsterkere er sosialt relatert gjennom bruk av stemme, kjærtegn og lek. Det viser seg at denne måten å belønne hunden på i seg selv er med på styrke tilknytning og binding mellom hund og eier.
4. Det blir fin veksling mellom aktivitet og passivitet, hunden får stadige erfaringer med å bli styrt, og eieren med å styre. Mao. eieren er i sentrum av all aktivitet.
5. Metoder og teknikker fører raskt fram til gode resultater på alle kursets hunder . Eierne føler framgang og de mestrer hunden sin.
6. Læringsmiljøet har lite stress. God smitteeffekt både for hunder og mennesker.
7. Eierne lærer seg og kommunisere riktig med kobbel og halsbånd.
8. Eierne lærer å styre hunden korrekt ved å vise at de går foran og tar initiativ .
9. Hundeeierne lærer å sørge for at det kravet som blir gitt blir utført av hunden hver gang .
10. Ringvirkningene av denne læringen er at hunden lærer at det finnes grenser og at det er trygt innenfor grensene. Mao. Riktig omsorg gjennom et konsekvent lederskap.
11. Hundeeieren får et ekte forhold til sin hund (ikke basert på lokking og bestikkelser).
Krav til instruktører
Hundeoppdragelsen med Eieren i Fokus, stiller meget store faglige krav til instruktøren , når det gjelder å lede – ta styring – få mennesker til å tro på seg selv – engasjere – nøyaktighet – hundekunnskap – pedagogikk. Det er instruktørers plikt og oppgradere seg faglig, til og kunne levere fra seg et godt produkt som både hund, eier og instruktør kan leve med
Min appell til hundeeiere er at de må komme til bevissthet og ta det ansvar som et hundehold medfører. Meld deg på kurs som kan gi deg de resultatene du forventer deg, og ikke minst: Still krav til læringsmiljøene ved hundeskoler og i klubber.