Hei, Jan.
Jeg overtok nylig en blandingstispe. Hun ser ut som en pointer, men er litt mindre en de normale (springels spaniel høyde) og har også hamiltonstøver i genene!
Hun er 4 år og vi har hatt henne i ca. 1 mnd.

Der hun var før stod hun i hundegård mye av tiden, men har foreløpig klart overgangen til friluftlivet bra. Hittil har hun vært med på løpeturer (1 t-1 1/2) og dagsturer i fjellet.
Vi har nylig kjøpt en 15 liters kløv og den har hun prøvd en gang, da tom. Det virker som hun trives med den og beveger seg like lett og fint. Målet for henne er å bære egen mat.

Så over til mitt spørsmål. Min mann og jeg trives godt på fjellet og vil garangtert presentere henne for teltlivet oppe på fjellet, også i snødrakt. Vinterkappe er kjøpt, men jeg er veldig i tvil hva hun tåler mht. til kulde, vekt og lengde. Når jeg løfter henne opp så kjennes hun ut som ca. 12 kilo. Og pelsen er uten underull. Jeg trenger sårt noen tips, så slipper vi å skremme henne på hennes første skikkelige fjelltur. Når er det nok med kløv som kuldebeskytter og når bør kappen på – bør kappen spares til hun skal inn i teltet å ligger mer i ro? Hva med potene og snøen? Husker fra barndommen at arendalsterrieren vi hadde var plaget med isklumper.

Svar fra Jan Vidar Dahle

Gratulerer med nye hund. Jeg ser for meg en atletisk og flott friluftshund. Det er også hyggelig at dere gir hunden en sjanse til å venne seg til kløv. Egentlig er det verste unnagjort når først hunden går fint med tom kløvsekk. Dere trenger ikke vente lenge før hunden kan bære kanskje tre-fire kilo i kløven.

Når det gjelder hunden deres og kulde, så kommer dette til å gå kjempebra fordi dere er interessert i å beskytte hunden om den fryser. En veiledning kan være at den alltid får dekken og en bit av et liggeunderlag ved pauser vinterstid. I bevegelse trenger den ikke dekken på før temperaturen nærmer seg 20 effektive minusgrader. Vær oppmerksom på at vind kombinert med kulde er et større problem enn stille og tørr sprengkulde.

I teltet om natta kan det hende hunden trives utmerket med bare dekken og underlag. Den fryser ikke i hjel nå i alle fall. Og i snøhule hvor det er stille og rundt null grader er dekken og underlag alltid tilstrekkelig. Men maksimal hvile i under femten minusgrader får den nok ikke uten en liten hundesovepose. Sjøl har jeg laget sovepose både for min tidligere pointer og for en støver jeg hadde. Posen laget jeg ved å kappe en gammel sommerpose i to, og sy snurpelukking i den nederste delen. Du skyver hunden inn i posen med rumpa først. Mine egne hunder lærte faktisk å lirke seg inn med bakdelen først på egenhånd. De elsket soveposen sin! Jeg brukte den også i lengre pauser i vinterfjellet, siden hundene sov så godt i den. En sånn halvkilos liten pose tar jo heller ingen plass i sekken. Mange har løst problemet med vinterovernatting og kulde med å ha hunden i sin egen pose. Dette vil jeg ikke anbefale, sjøl om det kan være koselig om morgenen. For hunden blir det rett og slett for varmt, og for deg blir det umulig å sove skikkelig godt.

Og så noen andre tips om kulde: På apoteket selges en vannfri krem med solfaktor fire som heter Ceridal. Denne kaller mange bare for «kuldekrem». Ceridal er ypperlig til å beskytte hundens utsatte, nakne hudpartier mot frostskader i vind og under minus femten grader. Felleskjøpets spenefett er en annen god løsning. Spenefett (må ikke forveksles med vannholdig Spenol) er også meget anvendelig som potesalve mot såre poter. For korthårete tisper er det særlig brystvortene og kjønnet som kan få frostskader, men i ekstreme tilfeller også neseryggen og øretippene. Min egen pointertispe fikk dette en gang i femten minus og frisk bris. Etter det lærte en veterinær meg å smøre naken hud inn med fett. Dette virker også bra mot kalde kinn, nese og hender på deg selv. Bare unngå å bruke spenefett på deg selv i sterk sol, siden den virker som reine steikefettet.

I kulde under femten, tyve minus vil gode potesokker av polypropylene også beskytte hundens poter mot sårhet og risiko for forfrysninger. Kjøp sokker med elastisk borrelås, siden de sitter best. Sokkene er gode å ha også om hunden blir sårbeint på kløvturer. De koster ca. 15 kroner stykk og selges av en som heter Gausereide (tlf: 67 90 02 75 / 90 10 72 52. De er svært slitesterke. Åtte sokker er bra å ha, for da kan de byttes når de blir våte. Ved pauser må sokkene alltid av, fordi de kan redusere blodsirkulasjonen til potene når hundene ikke beveger seg.

Jeg tror aldri deres hund vil bli plaget av ising. Støvere, pointere og andre korthårete hunder er stort sett aldri plaget av dette. Men skulle problemet oppstå er det beste rådet jeg vet om potesokker. På kortere turer virker også et annet råd, nemlig å klippe pelsen kort mellom tråputene kombinert med å spraye dem med matfett før turen. Da holdes potene isfri i hvert fall en time eller tre.

I Alaska, hvor det blir kaldere enn hos oss og hvor en del hundekjørere bruker hunder med støverliknende pels, så har de fantastisk gode hjelpemidler i handelen. Det fins underlivsvarmere, ørevarmere og «ballevarmere» i neoprene, laget for hunder som skal bevege seg fritt. Disse produktene importeres nå også til Norge. Mange hundekjørere sier at det er lettere å kle opp en tynnpelset hund i sprengkulde enn å kle av en tykkpelset hund i varmere vær. Sjøl syns jeg det er fint at hundene har tett pels, men har oppdaget at med riktig utstyr og ved å kutte ut alt tøvet om å herde hunden, så kan man drive friluftsliv i all slags vær også med glade, tynnpelsete hunder.