Min hund (nå en middelaldrende 8-åring) har alltid vist en basal trygghet (‘basal trust’ er et begrep fra human psykologi). Imidlertid var han i sin ungdom redd for nyttårsraketter og søkte alltid til de laveste, mest lys- og lyd-isolerte steder i leiligheten nyttårsaften.
Nyttårsaften for to år side fant vi han imidlertid liggende på sofaen like innefor et vindu rett utenfor, utsatt for den sterkeste lyd- og lyspåvirkning som var mulig i leiligheten. Og ikke nok med det: Han lå i det vi kaller ‘liggestillingen ved total trygghet’ – på rygg, med all fire beina opp og knapt vekkbar.
Hva som har skjedd fra det ene året til det andre, som skulle ha medført en slik total adferdsendring, aner vi faktisk ikke. Riktignok har han over tid blitt fortrolig med hagleskudd like ved, men det er likevel ikke det samme (eller er det?)
Dette og andre observasjoner ‘utenom skjema’ får meg til å trekke følgende konklusjon: Det er svært mye vi ikke vet om hundepsykologi. Analogien er human psykologi (der vi i utgangspunktet skulle ha mye større forutsetninger) er: Veien fra ‘Vi vet’ til ‘Vi vet litt’ har vart mye over over 100 år. Sannsynligvis vil forståelsen av hundens psyke ta mye *mye mer* enn 100 år. Vi snakker tross alt ikke samme språk. Noen brokker forstår vi. Det meste forstår vi ikke!
Så selv om ‘Hundens dempende signaler’ og andre publikasjoner vil stå der som standardverk i hundepsykologi (som Freuds verker fortsatt står), må vi komme til å erkjenne: Kunnskapen disse verkene gir, er fragmenter av virkeligheten. Derfor betrygger det meg hver gang du sier ‘jeg vet ikke’.
Harry Mikkelsen