Min hund (nå en middelaldrende 8-åring) har alltid vist en basal trygghet (‘basal trust’ er et begrep fra human psykologi). Imidlertid var han i sin ungdom redd for nyttårsraketter og søkte alltid til de laveste, mest lys- og lyd-isolerte steder i leiligheten nyttårsaften.
Nyttårsaften for to år side fant vi han imidlertid liggende på sofaen like innefor et vindu rett utenfor, utsatt for den sterkeste lyd- og lyspåvirkning som var mulig i leiligheten. Og ikke nok med det: Han lå i det vi kaller ‘liggestillingen ved total trygghet’ – på rygg, med all fire beina opp og knapt vekkbar.
Hva som har skjedd fra det ene året til det andre, som skulle ha medført en slik total adferdsendring, aner vi faktisk ikke. Riktignok har han over tid blitt fortrolig med hagleskudd like ved, men det er likevel ikke det samme (eller er det?)

Dette og andre observasjoner ‘utenom skjema’ får meg til å trekke følgende konklusjon: Det er svært mye vi ikke vet om hundepsykologi. Analogien er human psykologi (der vi i utgangspunktet skulle ha mye større forutsetninger) er: Veien fra ‘Vi vet’ til ‘Vi vet litt’ har vart mye over over 100 år. Sannsynligvis vil forståelsen av hundens psyke ta mye *mye mer* enn 100 år. Vi snakker tross alt ikke samme språk. Noen brokker forstår vi. Det meste forstår vi ikke!

Så selv om ‘Hundens dempende signaler’ og andre publikasjoner vil stå der som standardverk i hundepsykologi (som Freuds verker fortsatt står), må vi komme til å erkjenne: Kunnskapen disse verkene gir, er fragmenter av virkeligheten. Derfor betrygger det meg hver gang du sier ‘jeg vet ikke’.

Harry Mikkelsen

Svar fra Turid Rugaas

Takk for et verdifullt innlegg. Og jeg er veldig enig i dine betraktninger. Det er mere vi ikke vet enn vi vet, og det gjør det spennende og interessant å fortsette på veien mot «vi vet» – og vi vil antagelig aldri få vite det hele – men kanskje nesten ?

Det du har opplevd med din hund er observasjoner som jeg også ofte står overfor, og så må jeg bare si: vi må være åpne for det hunden forteller oss. Vi kan ikke si at slik og sånn skal det være, for det bestemmer jeg, – når faktisk hunden forteller noe annet.

Og derfor er det så utrolig viktig å kunne lese hunden sin, og se hva den føler og gjør i forskjellige situasjoner. Evnen til å se og undre seg, akseptere at slik er det visst – det er det jeg selv tror vil lære oss mere, både av forståelse og kunnskap.

Jeg er selv en «ihuga» observatør og blir aldri lei. Nysgjerrighet er vel egentlig den drivkraften som gir oss mere innsikt etterhvert.

Forresten har jeg hatt et par lignende tilfelle selv. Den første, som hadde virkelig problemer med både skudd og raketter, trodde jeg i min enfold hadde blitt døv med alderen . men det var det ikke viste det seg. Litt annerledes hørsel med årene – DET tror jeg på. F.eks. blir eldre mennesker døve for enkelte lyder – som gresshoppe-sang (meg selv bl.a.). Det kan nok virke inn ganske sterkt. Og så har du erfaring – det som læres i livets skole, bl.a. med måten eierne takler tingene. En blanding av begge ? Mest sannsynlig.

Turid Rugaas