…?

Jeg har både sett og lest og hørt at Blodhunden er den beste sporhunden, men noen sier at det er Bayern.

Jeg syns sjøl at Fila’n er best, testan når jeg var i USA for en stund sida. Hvem synes du er best?

Svar fra Jan Vidar Dahle

Jeg tror de spesialavlede sporhundene er de beste, og i USA har de kommet svært langt i avl av slike hunder (og alle andre jakthunder) fordi de ikke avler på utseende eller rasestandarder, men ut fra praktiske prestasjoner. Derfor finner du ikke gode brukshunder i den amerikanske kennelklubben. Det fins blodhunder og viltsporhunder også registrert som rasehunder i kennelklubben, men disse avles ikke lenger ut fra bruksverdi, og kan trygt avskrives dersom selve arbeidskapasiteten er det viktige. Som regel er ikke de beste brukshundene renrasede heller. Begreper «rase» er ikke meningsfullt dersom man utelukkende vurderer hunders bruksverdi. Avl på utstillingsresultater kan ødelegge selv den beste brukshund på bare få generasjoner, siden brukskvaliteten er «usynlig» og er helt avhengig av at bare de beste bruksdyra får føre arten videre. Hunder som ikke brukes mye på jakt kan aldri få vist om de kan være interessante for avl, og tilfeldig avl på slike hunder gir små sjanser for brukbare resultater.

I Norge er det ofte den grå elghunden som gjør best jobb ved praktisk ettersøk, for eksempel etter trafikkskadd elg, fordi den har en naturlig interesse for all elgduft. Også mange sorte elghunder som er opplært som bandhunder gjør det svært bra. Men mange gode jegere har funnet ut at det ikke er rasen i seg selv som er viktig, men egenskapene i den enkelte hunden. Her er det viktig med fokus først og fremst, evne til å kombinere bakkesøk og overvær, evne til «å ringe» et område og selvfølgelig evne til å markere avstand til viltet, altså vise jegeren hvor langt fram det er, særlig når det er nærkontakt.

Det kritiske ved valg av for eksempel bayersk viltsporhund er at man skaffer valp etter foreldre (og besteforeldre) som har utmerket seg som eminente sporhunder hos profesjonelle hundedressører som konsentrerer seg om brukskvaliteter. Disse hundeeierne tilhører en helt annen hundekultur enn dem du finner i utstillingsringene og raseklubbene.

Jan Vidar Dahle