Heia,
Vi har fra tid til annen diskusjoner her inne om hvordan en bør omplassere en hund.
Jeg har selv en omplasserings hund og har sett hvor lang tid det tar før jeg har sett det «egentlige» bikkja jeg har fått.
Noen her inne mener at de som driver med omplassering bør ha hundene i sitt hjem, sammen med sine hunder for å se hvordan hunden er ev. i fht til problemer etc. -Dette for å ha best mulig utgangspunkt for å gi rett hund til rett eier senere.
-Jeg mener at dette kan unyttig stress for hunden. Den må jo omplasseres to ganger da, på en måte. En annen ting er også det at endel problemer kan allikevel dukke opp hos den nye eieren i fht til at denne personen er andeledes enn «omplassereren» og at ny eier kanskje bare har den ene hunden, mot at den levde i flokk hos «omplasserer». Klart en må i større grad ta gammel eieres ord som god fisk, i og med at du ikke blir 100%kjent med hunden, og dermed kanskje ikke få optimal macht med ny eier. -Men du kjenner jo ikke de heller 100%……
Er interesert i å høre om hva du synes ville være best å gjøre.
Svar fra Turid Rugaas
Ja, det er et viktig punkt du peker på her.
Jeg er helt enig med deg i at hunden blir utsatt for unødig stress og usikkerhet ved å skulle «mellomlande» enten privat eller i en kennel. Jeg foretrekker at hunder blir omplassert direkte og privat, og hvis en er heldig får en tid til «myk overgang» – bli kjent mede hunden ved å se, besøke, gå tur sammen et par tre ganger. Det har jeg fått til en del ganger, og det er det beste, uten tvil. Da kommer ikke overgangen som et sjokk.
Ellers er jeg i den situasjonen at jeg har tatt inn 4 omplasseringshunder – i det ene tilfelle fra eier, i de tre andre uten å ha peiling på noe som helst ang. hunden. En løp rundt som landstryker og ingen eier ble funnet noengang, en annen ble overlevert meg på en parkeringsplass, og eieren stakk før jeg fikk åpnet munnen.
For å væree helt ærlig, så var de jeg ikke visste noe om de enkleste, for da startet jeg helt på bar bakke, og måtte behandle hunden som en total fremmed, ta alle hensyn, og observere for å finne ut hva som bodde i hunden. Ved å få opplysninger, så henger en seg for mye opp i det en får høre, og det er ofte helt feil. Såm gjør en ting som gjør at ting tar lengre tid, blir vanskeligere, fordi det tar tid å finne ut hva det egentlig dreier seg om, osv. Jeg personlig ville foretrekke å ikke vite noe som helst, da er en ikke forutinntatt, og kan gjøre sine egne observasjoner uten at de er farget av noe.
Når en får en slik hund i huset, så er det noen ting som er viktigere enn andre. Først og fremst må hunden få tid på seg til å finne seg til rette i nytt hjem. Det tar tid, så la hunden få den tiden. Ikke begynne å trene noe spesielt, ikke forlange lydighet eller bruke disiplin. Vennlig og pent innføre hunden gradvis i de reglene som gjelder i nytt hjem, la hunden bli kjent inne og ute og på de stedene dere skal ferdes, uten mas og krav. Gi hunden oppmerksomhet, gjøre den SYNLIG, få den til å føle at den er med i familien. Gi hunden mulighet til å føle seg ønsket og trygg. La den få treffe andre hunder, gjøre hyggelige ting sammen med dere, bruke kvalitetstid sammen – f.eks. noe så enkelt som å fortelle hunden hvor utrolig fin og vakker han er, og sitte på en stubbe i skogen og dele matpakka, eller ligge på sofaen og hygge seg sammen.
Ett menneske vil se en side ved en hund – du vil se noe annet. La hunden få vise seg selv. Det er som å bli kjent med et helt nytt og spennende menneske, og det er virkelig spennende, en slags eventyrreise.
Derfor er det uvesentlig, kanskje til og med dumt, å få vite mye om den på forhånd. D leter vi ofte etter problemer, som kanskje til og med aldri dukker opp.
Jeg hadde en del problemer med de jeg fikk, men det tok vi etterhvert.
100% kjent med en hund er du ikke om du skaffer deg en valp heller. Da vet du ihvertfall ikke som bor i den ! Har en litt kunnskaper om hva hunder egentlig er av natur, og vet at det viktigste for en hund er å ha noen å være 8i flokk med og føle seg trygg med, så er det det viktigste.
Turid Rugaas
