Jeg har tre dobermann og en vorsteher som jeg i vinter har prøvd forran nomeslede. Jeg har plassert den eldste dobermanntispa først (5år) Hannen (2år) like bak og vorsteher og dobermanntispe (begge 2 år) bakerst. Dette har gått stort sett greit. Det jeg lurer på er om jeg har plassert de de første i riktig rekkefølge? Det er liksom ikke helt avklart hvem som er lederen av de to. Begge vil helst gå fremst. Begge to lyder høyre og venstre, så for meg spiller det for så vidt ingen rolle. Hva går hundekjørere etter når de velger ut lederhunder? Er det noe annet jeg bør tenke på når det gjelder sledekjøring?

Linda

Svar fra Jan Vidar Dahle

I dette svaret forklarer jeg både generelt hva vi regner som en typisk leder i et hundespann, og deretter om hvordan vi kan bestemme hundenes posisjon foran sleden. Hva er egentlig en lederhund i et sledespann? De grunnleggende kravene er at den løper av gårde uten å måtte ha hunder foran seg. Vi vil at trekklina til lederhunden skal være stram bestandig. Også når den gjør fra seg og når vi spenner opp de andre hundene i spannet. Den må aldri bråstoppe, sjøl ikke ved stoppordre. Da får vi vaser og kaos. Lederhunden må stoppe langsomt og holde lina stram også etter at vi har stanset. Vi ser gjerne på unghunden at den er et ledertalent ved at den sjelden eller aldri snur seg til siden eller ser bakover. Den vil alltid framover.

Neste ønske for en riktig god lederhund er at den er lettdressert, og ikke lar seg distrahere og at den meget raskt gjenvinner fatningen i stressede situasjoner. En god lederhund pleier ofte å være litt uselvstendig, i den forstand at den ikke finner på alt for mange kreative ablegøyer. Den gjør som forventet, uten overraskelser. De beste lederhundene jeg har møtt hos de fremste langdistansekjørerne i Norge har ikke imponert meg i hundegården. Litt forsiktige har de vært, ikke særlig kontaktsøkende, overhodet ikke kjælne overfor fremmede, ikke imponerende å se til. Men for et sjokk det har vært å iaktta forvandlingen når disse hundene spennes opp fremst i et 16-spann! Ikke alle de beste lederhundene er reserverte, man mange er det. Det sier seg selv at flere av lederegenskapene er medfødte, men at de bare kan realiseres dersom hundeeieren kommuniserer godt med hunden og overøser den med tålmodig kjærlighet.

Fra gammelt av heter det seg at man aldri må straffe en lederhund. At straff er meningsløst for en hund er nok riktig, og gjelder sant og si alle hunder, ikke bare lederne. Straff har ødelagt mange lederhundemner. Eieren må stole på hunden og tillate den å finne ut av oppgaven på en mild og vennlig måte. Og det tar lang tid å utvikle en god lederhund, mange år. Svinger lederhunden til venstre når du har bedt den svinge til høyre, så var det kanskje fordi du bomma med presisjonen eller at du rett og slett ikke har lært hunden din alt sammen ennå?

George Attla, alaskaindianeren som av mange regnes som den beste hundekjører gjennom alle tider, sa at hunden aldri gjør feil. Gjør hunden noe uønsket så er det du som har gjort den feilen, ikke hunden, sier Attla. Før et løypekryss er det i det øyeblikk at hunden viser at den velger retningen (løfter litt på ørene) at den må få vite hva du ønsker. Og gjør den «feil» skal den ikke ha straff. I stedet setter du ned bremsen, sånn at sleden stanser. Er hunden ikke straffet i senk tidligere vil den nå prøve en annen vei. Viss ikke setter du ned snøankeret og går fram uten på noen måte å virke truende. Led hunden inn på rett spor og gå tilbake og start på nytt. Og straks den velger rett slipper du bremsen og gjentar kommandoen. Hunden hører ordet og får endelig lov til å løpe. Den får vel ros også nå!

Knekkes tilliten mellom hund og eier så blir det aldri en virkelig lederhund ut av det. Tilliten blir borte. Hunden tør ikke stole på sine egne forsøk på å oppnå noe positivt. Og hva er det lederhunden ser på som positiv forsterkning? Ofte er det rett og slett bare det å få løpe framover i villmarka. For hunden er det nok mye en fornemmelse av å være på jakt. Men jobber hunden bra, ja da passer det godt å stanse spannet og gå fram og kose med hunden dersom den liker det, og gi den en lekker kjøttbit kanskje. Det må være trivsel og munter stemning om det skal være gøy med hundekjøring. De fleste hunder kan læres til å gå fremst, men uten at de er det vi kaller virkelige lederhunder.

I tillegg skiller vi mellom kommandoledere og hunder som går bra bare i spor eller på en bestemt kurs. Det er uhyre stor forskjell på hundenes lederegenskaper, sjøl om vi forsøker å trene hver av dem så godt vi kan. De virkelig gode lederne er sjeldne, både fordi det krever uvanlige talenter og fordi disse talentene ødelegges uhyre lett av straff. De beste lederhundene løper og løper, lar seg styre som om man kjører en bil, lar seg ikke hefte av noe, holder det tempoet eieren ber om, går på uansett hvor sliten den er eller hvor hardt uværet treffer den i ansiktet. En hundekjører jeg kjenner fortalte meg at han nå hadde fått sitt livs lederhund, og at han med stemmen kunne be den svinge i snøen sånn at han skrev navnet sitt i snøen med den! Og hundekjørere overdriver som kjent aldri :).

Ingenting er bedre enn at alle hundene dine kan gå som ledere! Det vanlige er å forsøke å få så mange ledere som mulig, og så la hundene bytte på plasseringen. Å gå fremst er til tider psykisk krevende for hundene, samtidig som bakerste plassering gir mer fysisk belastning. Avveksling og variasjon er derfor et gode. Særlig tidlig i sesongen bytter vi ledere ofte. Seinere ser det ut til at hunden liker seg bedre og bedre i en bestemt posisjon, og der får den da gå ofte. Hunder elsker vaner, når de først har lært seg å like noe!

Med et firespann er det vanligst å gå med to hunder framme, altså dobbel leder. Disse hundene går med ei 30 35 cm dobbel nakkeline mellom seg, og den lina skal ikke være sterkere enn at den ryker om hundene velger hver sin side av et tre. Alle hundene som er villige til det, får prøve seg fremst nå og da. I begynnelsen setter man den usikre hunden sammen med den lederen som går stødigst. Dessuten prøver vi nye ledere og unghunder i slakt terreng, på gode spor og helst på hjemvei, der hunden føler seg trygge og er godt kjent. Hvilken hund som er leder i flokken har ingenting med å være leder foran sleden.

Mange førsteklasses lederhunder befinner seg lavt nede på rangstigen. Dette har ingenting å si. Kjønn har heller ingen betydning. Både tisper og hannbikkjer fungerer ypperlig som ledere. Og overraskende ofte er gode ledere nokså reserverte i gemyttet. Hundens alder har heller ikke noe å si. Vi prøver ut alle unghunder som ledere. De som liker seg der framme får forsøke seg stadig mere, men vi lar dem helst ikke slite lenge av gangen. For unghundene må alt være pur glede og moro. Men fra to års alder er en god lederhund nær ved å regnes som voksen, hva angår posisjon i forspenningen. Men hardkjøring med høy fart og lange distanser utsetter vi helst til hunden er tre år.

Hvilke andre hensyn bør vi ta når vi bestemmer hundenes plassering i et flerspann? Vel, styring og kontroll er viktig. Fart og arbeidsglede likeså. Den ideelle leder er både rask, arbeidsvillig og lettlært. Selv velger jeg alltid den lederen jeg har best kontroll på når vi kjører utenfor spor og på steder der det går folk og løshunder. I områder med lange etapper i spor er den raskeste hunden gjerne den beste lederen. Men det er utvilsom bakerst i spannet styrke og hardt trekk kommer best til sin rett. Desto lenger bak i et spann hunden går, desto hardere må den trekke. Både for å styre sleden og for å dra når lina framover rykker eller blir litt slakk. De sterkeste hundene plasserer vi altså bakerst, om mulig, mens de gode lederne ikke trenger å være sterkest, bare de er dresserte, arbeidsvillige og helst hurtigst.

Jan Vidar Dahle