Har ei sjæfertispe på 3 år som tar ut mot de fleste hunder når hun går løs eller er i bånd. Hun går ikke i kamp, men reiser bust fra hode til hale, bjeffer og spurter av sted.
Ved hunden måler hun den med halen i været og busta reist. Får hun sjansen hopper hun gjerne opp på ryggen på den og prøver å dominere den (både handhunder og tisper uansett rase). Problemet er at under denne situasjonen fungerer nesten aldri innkallingen som ellers fungerer bra.
Det hele ender som regel opp i en litt «usikker» lek. Alt blir bra bare hun får vært med hunden en liten stund. Da fungerer også innkallingen bra igjen.
Det at hun bjeffer og farer ut hender også om folk går inn i vår gård eller hus, men viser da ingen tegn til dominans. Utenfor gården viser hun aldri slike tegn ovenfor mennesker. Da er de bare, i motsetning til andre hunder, uinterresante.
Hvordan bør jeg trene for å kunne kalle henne inn i det hun farer av sted? Hvorfor gjør hun dette? Er det for å beskytte meg og min samboer, eller er hun usikker? Dette skremmer jo også enkelte hunde-eiere.

Svar fra Turid Rugaas

Du må nok gjøre dette på en litt annen måte. Du kan rett og slett ikke bruke innkalling på en hund som allerede er i farta med å reagere på noen. Ve å rope da, oppfattes du bare som heiagjengen som applauderer i bakgrunnen.

Denne hunden høres rett og slett ganske stressa ut, og har i tillegg lært en lite hyggelig atferd. Ikke så uvanlig.

Det jeg tror jeg ville gjøre her (kan ikke vite helt sikkert, siden jeg ikke har sett hunden, og ikke vet om utfallene er av usikkerhet for å skremme vekk, lært atferd fordi hun har fått oppmerksomhet på det, eller noe annet)er antagelig:

1. ta fra henne helt muligheten til å gjøre utfall, ved rett og slett ha hunden i band på steder hvor det er noen mulighet for å treffe noen. Vi må bryte sirkelen, og fjerne muligheten en periode mens vi trener.

2. lære henne å gå med slakt band, og lære deg å få bandet slakt så hun får minst mulig trykk rundt halsen. Slutte helt å rykke eller dra i bandet. Blir det stramt så stå stille.

Bruker du strupelenke, så skift til et mykt halvstrup, så hunden ikke får kvelningsfornemmelser ved synet av folk/hunder. Jeg foretrekker egentlig sele.

3. Fjerne alt som heter oppmerksomhet på atferden (kjeft, straff, rop, navnet hennes, rykking, draing, trøst – ALT).

4. Når du har lært hunden din å følge deg med slakt band, så endrer du retning og går ut i stor bue når folk/hunder dukker opp i det fjerne. Det er det å få dem mot seg som hunder reagerer på. Buen blir mindre ettersom hunden tåler mere. Avstand er kjempeviktig, og så stor avstand at hunden ikke reagerer. Du må planlegge turene på steder hvor det er mulig.

5. Legg opp trening for å lære hunden å endre assossiasjoner med andre. Finn steder hvor du kan ha hunder langt unna, og med en gang hunden din akster et blikk i den retningen, så roser og belønner du. Før hunden har reagert på det den ser. – Hunden SKAL se på andre, og belønnes for det. Altså: hunden kaster et blikk mot den andre, du roser og belønner lynkjapt, og lokker hunden med deg i en retning vekk fra den andre. La henne se igjen, – samme prosedyre.

Denne metoden er utrolig effektiv hvis du gjør den noenlunde riktig.

5. Du må også legge opp til sosial trening, ved å gå på tur (gå i samme retningen sammen er noe HELT annet enn å møte noen). I band til å begynne med, avstand mellom de to hundene. Etterhvert som de får tid til å lese hverandre, bli kjent med de signalene den andre gir, og dermed bli tryggere, kan de få hilse kort hvis de vil. Og vekk igjen.

Tur med flere etterhvert.

I dette tilfellet ville jeg også prøve å se etter hundens generelle stressnivå, for det kan meget godt ligge til grunn, og da må en gjøre noe med stresset, ikke bare med utfallene, som er symptomer for et egentlig problem.

Innkalling kan du drive med ellers, men ikke under en reaksjon fra hunden.

Finn også trygge steder hun kan være litt løs, men foreløpig ville jeg være veldig sikker på at stedet var helt fritt før hun fikk være løs der.

Denne typen trening driver jeg med omtrent hver dag – det er hundesykdom nr. 1 – og den tar litt tid, men den virker og virker godt, fordi hunden lærer en annen atferd og en annen måte å oppføre seg på.

Hvis du ikke har lest boka min «På talefot med hunden» så synes jeg kanskje du bør gjøre det, så kanskje du kan lære å lese hunden din litt mere presist.

Turid Rugaas