Jeg har nylig fått en liten innføring i feltsøk. Vi var flere eiere av unghunder som trente sammen. Ingen av oss, hverken hunder eller eiere, hadde tidligere erfaring med dette.
Mitt spørsmål til dere gjelder størrelsen på feltet (korridoren) og grad av påvirkning fra fører i første del av innlæringsfasen.

Instruktøren mente det var viktig at hundene helt fra starten av lærte å finne/hente gjenstanden på 50 meters avstand. Begrunnelsen var at det ville bli vanskelig å lære dem dette på et senere tidspunkt, hvis de først hadde fått erfaring på å finne gjenstander på kortere avstand.

Da vi startet, var hundene topp motiverte etter påvirkning fra hjelper/leke, og de sprang ut i korridoren og virkelig jobbet for å finne leken i terrenget. Det som imidlertid skjedde, faktisk med alle hundene, var at de ikke søkte lenger opp enn ca. 20 m. Når de så ikke fant leken, sank intensiteten gradvis før de til slutt endte opp med å gå helt tilbake til fører, som så fikk beskjed om å hjelpe dem til å finne leken. Grad av hjelp som ble gitt varierte. Felles for alle ekvipasjene var at hundene i utgangspunktet jobbet selvstendig med høy fart og med god dekning av de nærmeste 20 m. av korridoren uten at denne atferden ble forsterket med funn av leke. I stedet ble det å gå tilbake til fører, som så gikk sammen med hunden til den «bakerste» delen av korridoren, den atferden som førte til funn av leke.

Kan dette være riktig metode? Hvis leken hadde ligget innenfor 20 m. og hunden hadde funnet den helt selvstendig, ville ikke vært et bedre utgangspunkt for videre trening? Er det virkelig slik at kravet til å kunne søke/finne gjenstand på 50 m. helt fra starten av er så viktig at det skal gå på bekostning av hundens selvstendighet og forståelse av oppgaven? Eller er det kanskje ikke det som skjer? Har jeg misforstått det meste?

Hilsen Solfrid

Svar fra Morten Egtvedt

Hei Solfrid!

Du høres ut som en meget kunnskapsrik person, og jeg tror egentlig at du har svaret selv. Jeg er enig med instruktøren i at det er en fordel om hunden tidlig lærer å søke helt ut til 50 m. Det er imidlertid flere måter å komme dit. Selv ville jeg ikke anbefalt å hjelpe hunden ved at føreren blir med ut. Adferden man ønsker å forsterke er at hunden selvstendig springer ut å finner gjenstanden – ikke at den «går i beina» på føreren og finner gjenstander.

Hvis hunden absolutt ikke går lenger ut enn 20-30 meter selv med påvirkning sier det seg selv at man bare må starte her og så øke avstanden gradvis etterhvert.

Hva slags type påvirkning man bruker har også betydning. Det vanligste er å la hunden se en person gå ut med gjenstanden og så sende ut hunden når denne personen har kommet tilbake.

Man kan også ta med hunden ut til 50 meter og la den se at vi legger ned gjenstanden der. Så går man tilbake til grunnlinja og sender ut hunden. Ofte har den da lettere for å gå hele veien ut.

Andre velger igjen kun å bruke overværspåvirkning (stiller hunden slik at den kjenner ferten av gjenstanden uten å ha sett den på forhånd). Da må man nødvendigvis starte på noe kortere avstand og etterhvert øke avstanden. Du kan jo prøve om noen av disse påvirkningene gjør at hunden går lenger ut slik at du kommer igang. Men det er heller ikke noe i veien for å starte med gjenstanden på 20 meter og deretter jobbe seg utover. Dette har faktisk også noen fordeler i og med at hunden tidlig lærer å bruke nesa utover hele veien og ikke bare styrte ut 50 meter før den kobler inn snyteskaftet.

Uansett hvordan du trener er det viktig at du på forhånd har jobbet godt med apporteringen. Da vil du få veldig mye gratis i feltsøket.

Morten