Scott, IS hann på vel 2 år, oppvokst i familie med 4 barn i alder 7-16 år. Har hatt to situasjoner med Scott som gjør meg noe bekymret for hans fremtid. Har bitt meg en gang og min sønn på 16 år en gang. Situasjoner som følger:
1) I vinter ble han luftet av min datter, fant da et bein i veikanten og ville ikke bli med hjem. Jeg ble tilkalt og ba han bestemt om å komme inn, fikk knurr – flekking av tenner – reist bust til svar. Gikk bestemt mot hunden, tok nakketak og la han på rygg. Han klarte imidlertid å vri seg løs og satte tenna i handa mi med all kraft, han ble holdt rolig men fast nede og til slutt så ga han seg og bokstavelig talt krøp hjem. Etter dette var han tam som et lam i lang tid.
2) For to uker siden luftet min sønn på 16 år Scott. Normalt har hunden hatt god respekt for gutten. Igjen fant han noe interessesant og ville ikke bli med hjem. Gutten tok nakketak med samme resultat som over – stygt bitt i handa.

Scott er tydelig nervøs overfor enkelte personer uten at jeg skjønner hvorfor – lav knurring – reiser bust og skjelver. Først prøvde vi å plukke bort denne tendensen ved å være streng (nakketak + NEI) uten resultat. Prøver nå heller å roe han og godsnakke – men oppførselen er den samme.

Bortsett fra dette så har vi en flott hund. Lystrer godt både hjemme og på fjellet. Setter seg på +100 m, innkalling aldri problem, god kontakt med fører, står godt men reiser ikke fugl. I hjemmet funger han også fint, tolmodig med alle ungene, står i hundegården uten problemer/bråk, lystrer godt. Bortsett fra situasjoner som beskrevet over, ingen aggressive tendenser.

Har du noen gode råd, biting bringer han jo nermere de evige jaktmarker så dette må vi for en hver pris få bort. De jeg har diskutert dette med til nå anbefaler alt fra slakt til hele familien i terapi. Begge deler er foreløpig uaktuelt.

mvh Odd Inge

Svar fra Runar Næss

Hei Odd Inge

Verken slakt eller terapi løser dette problemet, det er helt sikkert, så det skal dere slippe :o)

Som du sier, så har dere en helt utmerket hund på stort sett alle områder, så da må vi se nøyere på hva som gjør at dette ENE problemet oppstår. De to situasjonene der du respektive din sønn ble bitt er egentlig helt like, så de kan sees under ett. Og det handler ikke om mangel på lydighet eller godvilje fra hundens side, det handler om en av de sterkeste instinktene hunder har – nemlig bytteforsvar. Når Scott finner noe han anser som mat eller «bytte», så kommer «Primitive-Scott» fram, og «Snille-Scott» går ut til høyre 😉 Dette er instinkter han ikke kan noe for, men som skulle vært trent «bort» i ung alder. Det har dessverre ikke blitt gjort med Scott (som så mange andre hunder). I stedet har Scott (tydeligvis) nå lært at når han finner noe han virkelig vil ha, så er det noen som prøver å ta det fra ham. Scotts løsning blir da å forsvare byttet ENDA hardere. Det spiller ingen rolle om det er mennesker han ellers stoler fullt og helt på. Her er det bare en regel som gjelder: Mitt er mitt! Du tar bare ikke maten til folk – der går grensen, «tenker» Scott. Så går han inn i fullt forsvar, med knurring (1.advarsel) og biting (2.advarsel). At han så er «tam» etter å ha tapt en kamp og «fått bank» betyr bare at han er redd og «Slikker sine sår». IKKE at bytteforsvare har blitt mindre – tvert i mot.

Eneste måte å fjerne dette problemet på er å minske bytteforsvaret. Det kan ikke gjøres med kamp eller avstraffelse, det kan KUN gjøres ved å lære Scott at han ikke behøver å forsvare tingene sine mot mennesker, og at det til og med LØNNER SEG å gi dem fra seg – for noe bedre! Dette er DEN ENESTE TRYGGE MÅTEN Å TRENE BORT BYTTEFORSVAR PÅ! Metoder som inneholder elementer av kamp, smerte eller frykt hos hunden kan føre til enda farligere situasjoner enn man allerede har.

Scott må altså i egen trening, der han kun skal lære at hver gang det kommer mennesker i nærheten av noe han spiser, så får han noe som er enda bedre (eller mer) enn det han har. Begynn med å slippe godis ned foran ham til han viser interesse for hendene. Få ham så til å spise fra hånden, mens han har noe annet mat stående i nærheten (pass fingrene). Ikke gå for fort fram! Bruk kyling, pannekaker og leverpostei. Til «turbruk» kan du daglig putte alle disse tingene inn i en kong-ball, slik at ballen får en betydning lik godis. Når du så opplever at Scott finner noe på bakken igjen, tar du ballen ut av lommen og bytter med det som ligger på bakken. Ingen kamp – ingen bitt. Enkelt, hva?

Usikkerheten mot enkelte personer, som du beskriver, er et langt verre spørsmål for meg å svare på uten mer informasjon. Men jeg kan si en ting sikkert: Ingen blir tryggere på Julenissen av å få seg «en på tryne» hver gang Julenissen kommer på besøk – selv om det bare er en gang i året. Som du selv har oppdaget – den metoden virker ikke. Den gjør normalt ting verre.

Neste metode med godsnakk og ro er en mye bedre tanke, men svikter vesentlig i utførelsen. Her er du på rett spor, men det kreves at du identifiserer hva Scott er redd (hvilken type mennesker), og så starte gradvis tilnærming til disse med bruk av positiv forsterkning (belønning for å være rolig/ikke redd). Det jeg tror du gjør nå er å belønne at Scott er redd – som er en av årsakene til at det ikke virker (og kan gjøre ting verre). IKKE så enkelt 🙁
Her trenger du trolig hjelp til problemanalyse og trening av en dyktig hundetrener som kan og BRUKER positiv forsterkning i treningen.

Lykke til,
Runar