Hei Jan Vidar!

Kan du fortelle litt om Itarod-løpet? Har du planer om å stille der selv snart forresten?

Svar fra Jan Vidar Dahle

Iditarod er verdens lengste sledehundløp, og går over store deler av Alaska, fra Ancorage i sør til Nome i nordvest. De raskeste spannene bruker ni til ti dager. Kjørerne starter med 16 hunder, og de veksler hele tiden mellom å løpe og å hvile, slik at de til sammen jobber omtrent 12 timer i døgnet. I tillegg er det obligatorisk å hvile et helt døgn en gang. Hunder som blir trøtte settes av på et av de 20 sjekkpunktene, hvor de får pleie og omsorg og en flytur tilbake til Ancorage hvor eieren henter dem på en kennel etter løpet. Det er flere dyktige veterinærer på alle sjekkpunktene, og dyrevernet er så strengt at bare en hund går litt ned i vekt pålegges kjøreren å sette den av. Tidligere var dyrevernet ikke like bra ivaretatt, har jeg forstått, slik at hunder i de verste tilfellene faktisk døde under løpet (men ikke flere, relativt sett, enn det antallet mennesker som dør i et stort maratonløp, dog!). Dødeligheten og skadefrekvensen i Iditarod i dag er langt under det som er normalt for en tilsvarende populasjon familiehunder – så personlig tror og håper jeg at hundene har det bra. At disse hundene elsker å løpe foran sleden, selv lange, lange turer over ti dager, det vet jeg i hvert fall. Mine egne huskier er så glade når de får løpe i spannet at jeg av og til harr tatt meg i å synes synd på dem fordi jeg lar dem ligge i sofaen og hvile!

I år stiller tre nordmenn på startstreken i Iditarod: Harald Tunheim, Robert Sørlie og Kjetil Backen. Disse tre regnes sammen med Sven Engholm som Europas aller dyktigste langdistanse hundekjørere. De har alle tre websider med hyppige oppdateringer fra løpet (www.tunheim.no , der finner du også adressene til de to andre). Det er utrolig spennende å se om en av våre kan greie den utrolige prestasjonen å bli blant de ti beste. Kun Sven Engholm har greid dette tidligere (nr. 9 i 1999). I kveld (fredag) ligger Robert og Kjetil på 12. og 13. plass, Harald på 22. De kjører meget bra, og later til å ha god kontroll. Det gjelder å spare på kreftene, for de har ennå 90 mil igjen (ca. 190 mil til sammen).

Nordmennene kommer fra små forhold, og møter her kjørere som lever som heltids løpskjørere med over hundre hunders kenneler med flere ansatte trenere. Til sammenlikning stiller Kjetil med alle sine voksne hunder, og har i likhet med Robert og Harald fulltidsjobb og et familieliv som også krever mye tid. Men nordmennene er dyktige med hunder, og selv tror jeg særlig at Robert Sørlie kan greie å bli blant de ti beste (og dermed vinne noen hundretusener i pengepremier). I Alaska er hundekjøring nasjonaltsporten, minst like stort som det langrenn er i Norge.

Selv drømmer jeg ikke om å kjøre Iditarod, selv om jeg syns det er inspirerende å følge med. Og det er fra dette løpet de beste sledehundene kan identifiseres, de som kan vise seg å bli genetiske ressurser. Mine egne hunder er for eksempel etterkommere av vinnerhunder fra Iditarod.Selv om Iditarod er det største en løpshundekjører kan oppleve, har jeg ikke spesielt lyst til å konkurrere. Jeg har rett og slett ikke lyst til å eie så mange hunder og kanskje er jeg ikke så veldig konkurransemenneske. For meg er hundene noe som setter meg i kontakt med naturen, de er mine nære venner først og fremst, og vi har det utrolig fint sammen og trenger ikke andres bekreftelse på at det vi gjør er bra. Omtrent sånn tenker jeg… at vi ikke trenger å legge press på oss selv ved å stadig sikte mot vanskeligere mål.

Ja, men mine seks valper er ett år gamle nå, og neste år skulle jeg ha et brukbart åttespann til Finnmarksløpet. Det er jo noe det også, selv om tidagers turer i fjellet egentlig er stort nok for meg (jeg kom tilbake fra en slik tur sist søndag).

Jan Vidar Dahle