Hei Turid,
Vår basenji har jo savnet Pippen noe skrekkelig etter at Pippen ble avlivet i mai. Hun har bare sturet og sturet, mistet matlyst og utviklet en gigantisk separasjonsangst. I sommer greide vi, ved hjelp av din «oppskrift», å få trent henne til å fikse en time alene uten å ta på vei. Så begynte jeg i ny jobb, og hun måtte være alene 3 timer. Det var alt for mye – da hadde hun hatt fullstendig panikk – klort og bitt seg til blods på vegger og dører (jeg vet nå at man får ikke vasket blod ut av limtreplatene vi har i veggene). Hun har ikke vært alene siden – og skal aldri det igjen heller.
Sturingen hennes plaget oss fælt og vi fant ut at hun burde nok få en ny hundevenn. Siden hun er ekstremt hunde-agressiv, våget vi ikke ta til oss noen voksen hund – uansett hvor snill, rolig og tolerant den måtte være. Så vi har fått en valp – en liten flatcoated retriever hann-valp.
Flat har vi hatt før og vet at det er en hund som er veldig «motsatt» basenjien av natur. De er evig positive («jeg elsker verden og verden elsker meg»-innstillingen) i motsetningen til basenjiens «alle er ute etter å ta meg inntil det motsatte er bevist». Flatter er også evinnelige optimister «ja,ja så gikk det galt denne gangen da, men da går det sikkert bra neste gang!» der basenjien er pessimist – «Dette har gått galt før og gjør det sikkert igjen». I tillegg er ikke flatten så gjetete, slik Pippen var med både stirring og tendens til å bry seg med alt, hvilket av og til var så skremmende for basenjien. Og hann-hund har vi valgt for å ikke komme opp i noe «tispe-uvennskap».
Lille Kark, som han heter, er snart 11 uker gammel og vi har hatt han i 2 uker. Han er en flott liten fyr, om enn svært slitsom (jeg hadde visst glemt hvor slitsomme valper er.. og/eller så begynner alderen å tynge..). Inntil videre har han visst kun en av/på-knapp og mangler tilsynelatende hjerne! Ganske «robust» er han også – det siste nye han synes er veldig morsomt, er å velte stålamper, svabler etc. slik at de går i gulvet med et brak – får oss til å skvette himmelhøyt – men han gjentar og gjentar det så vi har måttet rydde bort alle stålamper! (Mørkt her om kvelden nå ja..).
Basenjien har imponert oss noe enormt med sin ekstreme tålmodighet og toleranse overfor denne krabaten. Hun gikk ned en masse i vekt den første uken vi hadde Kark – men hun har fått tilbake appetitten, er plutselig voldsomt sulten, så det er heldigvis bare å fore henne mer. Sturingen er det slutt på – hun følger mye etter Kark og ser misbilligende på alle hans herjinger fremfor å ligge passivt sammenkroket i en stol og knapt ville være med ut på tur. Separasjonsangsten hennes ser ut å være borte. Vi driver forsiktig alene-trening på Kark, og tok da med basenjien, men siden været ikke alltid er greit for å henne å bli med ut i, har jeg latt henne være igjen inne (er jo bare på ting som å gå ut og snu i inngangsdøra, gå til postkassen og tilbake etc.) og da bryr hun seg overhodet ikke at vi går – akkurat slik hun var før Pippen døde. Så nå får hun være sammen med Kark.
Da kommer et spørsmål: Den lengste alenetiden så langt, er 3 minutter. Når jeg kommer inn, har det vært flere ganger til å finne basenjien og Kark i full lek – de enser ikke at jeg har kommet inn igjen. Er det noe urovekkende i det? Bør de være skillt? Kark har soveplassen/sovehulen sin i bur. Jeg hadde tenkt å lære han å ligge i det med lukket dør slik at han ikke skulle skade seg. I tillegg så ville han og basenjien kunne være sammen under «trygge forhold» – trodde jeg. Kark har veldig tungt for å være innesperret – selv om vi er hos han og bruker godbit. Forrige uke satte han seg fast i buret og brakk en tann, så jeg tør ikke lukke burdøren mer. Rom med lukket dør får han også spader av. Så så langt får de begge gå løse (jeg tør ikke stenge inn basenjien heller, etter å ha sett resultatet av full panikk grøsser jeg ved den tanken!). Jeg føler meg imidlertid litt engstelig for den løsningen. Basenjien kan flykte opp på kjøkkenbordet hvor Kark ikke kan nå henne. Kark har imidlertid ingen retrett-muligheter skulle basenjien en dag plutselig «sprekke».
Neste spørsmål gjelder – hva når basenjien er lei av Kark. Hun er stortsett enormt dyktig med han. De leker en del og da er Kark helt i ekstase. Når basenjien ikke vil leke mer, «fryser» hun – står som en statue og ignorerer all hans masing og herjing og småbiting og bjeffing for å få henne til å leke mer. Først når han har roet seg (og det tar lang tid), rører hun på seg. Når hun sover, og han er våken er det vanskelig. Han sirkler rundt henne, og bjeffer og bjeffer og bjeffer. Kommer han nærme så knurrer hun, og da bjeffer han bare enda mer. Fyker hun etter han, så piler han avgårde så fort de små bena kan bære han. Når hun da tar han igjen, skynder han å hive seg over på rygg – og da gjør ikke basenjien noe mer men går tilbake for å sove. Og så gjentar det hele seg, gang på gang. Det er akkurat som han har en slags hundevariant av «ring på og stikk av» og at han vet det er helt greit så lenge han bare hiver seg på rygg. At hun gjerne vil sove i fred, ser det ikke ut som han forstår.
Når basenjien har lagt seg for natten om kvelden, er det litt verre. Da er hun veldig irritabel overfor han. Hun tillater ikke at han befinner seg innenfor hennes synsvidde i det hele tatt, lufter vi han så står hun opp fra sovestolen sin og venter ved døren og vil ikke slippe han inn. Da er det tydeligvis mer alvor, for han reagerer med å luske forsiktig rundt – men må av og til bort og bjeffe på henne allikevel – og da får han gjerne en «karamell» (han hyler men det er ikke et merke på han). Om dagen har hun tilsynelatende 100 % toleranse, men etter hennes leggetid, så er den toleransen bortimot 0.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den situasjonen. Vi kan selvfølgelig distrahere han bort fra basenjien. Jeg legger litt «trening» inn når basenjien sover, men å holde han i ånde de 2 timene det tar før han også blir trøtt og vil sove, tror jeg ikke er så lurt. Han er en liten flat, og de har jo lett for å stresse og gire seg opp når det skjer noe og jeg vil ikke gjøre samme feil som jeg gjorde med en flat-tispe jeg hadde en gang. Hun var veldig stressa og giret, og jeg forsøkte å slite henne ut i håp om at det skulle gjøre henne rolig – resultatet var jo at hun til slutt ikke sov om natten en gang – gikk bare hvileløst frem og tilbake og bare ventet på at vi skulle gjøre noe. Så hvordan lære Kark å ikke plage basenjien når hun sover, uten å gi han masse oppmerksomhet på det – og spesielt hva gjør vi med den bjeffingen hans? Jeg vet ikke om han bjeffer «på ert» (for det er gøy å bli jaget), om det er for han synes det er skummelt når basenjien sover (for da er hun knurrete mot han) eller om det er simpelthen for å få oppmerksomhet generelt (fra oss, jeg har tatt hånden løst over neseryggen hans og dyttet den litt ned og så oversett han, han holder opp øyeblikkelig – men det varer jo bare 2 sekunder..). I det hele tatt, dette med å lære han at det går an å være i ro selv om man er våken..
Ellers så forsøker jeg å bruke tiden nå til at han får oppleve nye ting og «ting som gjør hverdagen lettere». «Treningen» er klikkertrening for gøy, leke litt apport (henter du den tingen til meg, så skal vi leke litt), ikke styrte inn i skap når man åpner skapdøra etc. Han har vært med på jobb og kjørt buss og spradet ned Karl Johan, går bittesmå turer i skogen sammen med basenjien (moro for dem begge), i dag skal vi avgårde og se på ender etc.. Jeg har ikke med basenjien når Kark skal treffe andre hunder, er jo redd for at hennes agresjon skulle smitte over på han. Så langt får han samvær med 3 snille hannhunder jeg kjenner, men jeg lurer på om de ikke er alt for snille.. Han turer frem og plager dem akkurat som han vil – men det er kanskje greit?
hilsen Tonje