Hei Turid
Du tenker litt annerledes enn de fleste andre instruktører jeg kjenner, derfor vil jeg høre din mening. Jeg har en rottweilervalp på 12 uker. Jeg har siden jeg fikk henne da hun var 9 uker drevet med roligtrening (har hatt en fryktelig stressa schæfer før). I alle nye situasjoner får hun både lov til å undersøke og leke dersom hun vil det, men når jeg merker antydning til stress kobler jeg henne dersom hun er løs, eller korter inn båndet dersom hun er fast. Da går det bare kort tid før hun roer seg og sovner. Dette har jeg drevet med så lenge at hun sovner nesten med en gang jeg stopper opp uansett hva som er rundt, dersom hun er koblet vel og merke.
Nå er det slik at jeg vil trene og forhåpentligvis konkurrere med henne i bruks og lydighet med tiden. Jeg er redd for å ødelegge «motoren» hennes dersom jeg fortsetter å mane fram denne roligheten. Er det mulig å ødelegge den «motoren» som hun er utstyrt med fra naturens side? Kan jeg hente den fram når den trengs sjøl om hun virker litt «dau» nå? Er det noen form for trening jeg kan bedrive som uten å stresse henne vil være en god forløper for lydighets/brukstrening seinere? Er det for tidlig mener du å begynne med enkle sporsøk i skau nå?
Hun var i utgangspunktet svært rolig og lett å oppdra, oppdretterne hadde gjort en fantastisk jobb med henne så hun er tillitsfull og nyskjerrig og ikke redd for noe.
Jeg har aldri irettesatt henne, ikke en gang når hun beit som verst på føttene. Jeg kan skrive under på at din metode virker som bare det også på viltre valper. Hvis min valp bruker tenna nå en sjelden gang så er det svært forsiktig. Når det gjaldt å bite i føtter måtte jeg ta klikkeren i bruk for å trene det bort litt raskere for jeg har små barn som etter noen uker ble lei av å bruke sko inne. Minstemann ble også litt redd henne. Men en ettermiddag med små korte treningsøkter så var det borte. I starten repeterte jeg det litt innimellom,men det trengs ikke lenger.
Vi har ingen problemer med henne. Jeg hører så utrolig mange som har de merkeligste problemer med sine valper/hunder. Jeg tror mye kunne vært unngått dersom flere lærte litt mer om hvordan hunden fungerer i sitt hode og om hvordan den lærer og kommuniserer.
«Din» metode krever en smule bedre tålmodighet enn tidligere metoder jeg har vært borti, men når man først får resultater så kommer dem i dobbel mengde. Det at de krever tålmod er en sannhet med modifikasjoner for jeg får resultater vel så fort som andre med valper i samme alder. Men det gjelder å stole på at det kommer til å gi resultater, for de vises jo ikke med en gang slik som om man skremmer valpen. Men da kan man jo igjen få problemer seinere. Det kan av og til være vanskelig å stole på at man gjør det rette.
Et eksempel er når hun blir hissig. Hvis jeg løfta henne bort fra noe kult ble hun jo selvfølgelig veldig snurt (især om hun i tillegg var trett). Da knurra hun og glefsa vilt rundt seg, og dersom hun fikk tak med synåltennene så ble det gjerne litt blod. Heldigvis hadde du advart meg mot dette fra før så jeg bare overså henne og passet på at hun ikke fikk tak i noe med tenna. Og jeg dempa ved å se bort og gjespe, det roet henne med en gang. Nå er hun slutta å glefse. Knurringa kommer rett som det er, men hun gir seg mye raskere og ofte demper hun selv samtidig som hun knurrer. Hadde jeg gjort som jeg ble rådet om fra andre (ikke akseptere det, men sette henne skikkelig på plass) så hadde jeg hatt et problem i dag, det er jeg sikker på. For hun var den tøffeste i valpekassen.
Jeg kan ikke få takket deg nok for alt jeg har lært av deg, både gjennom at du har svart på mine spørsmål og at jeg har lest boka di. Pluss at jeg med min forrige hund var «prøveklut» for dine elever på instruktørskolen din.
Min hund er også takknemlig for takket være deg får hun en helt annerledes og bedre hverdag enn mange andre hunder (inkludert mine tidligere hunder).
Dette ble langt, men av og til kan det være fint å høre at noen ikke har problemer vel?