Oppildnet av tidligere mail til deg, prøver jeg meg igjen.
Vi hadde en St.Bernhadstispe som dessverre bare ble 4 år og måtte avlives pga sykdom (svikt i nyrer m.m..) Hun var litt vanskelig å bli klok på ovenfor andre hunder, men i ettertid har jeg kunne forklare mye av dette med smertene hun må ha hatt.
Hun hadde flere kjente lekekamerater, men selv de var hun i visse situasjoner aggressiv ovenfor. Særlig en gang undret jeg meg over henne; Hun gikk løs sammen med en velvoksen Schæfer hannhund som hun kjente godt. Plutselig krøp hun sammen, så vekk, la på ørene (jeg hadde ikke anselse om dempende signaler da men husker det slik). Hannhunden så en helt annen vei og kom tilfeldigvis borti henne, og da angrep hun. Jeg undret meg mye på denne situasjonen. I ettertid tor jeg at hun ga signaler for å si «Ikke kom nær meg, jeg har vondt».
Den andre av kompisene var en yngre Engelsk Springer Spaniel som boblet over av lekeiver. Og disse to hadde et tegn som betydde «Nå orker jeg ikke mer» som bare St.B hadde behov for å bruke. Det utviklet seg fra at hun gjemte seg i et tett kratt og knurret derifra til at hun kun stakk hodet inn i en hekk eller en tett busk for å signalisere at leken var over. Vi lo ofte av dette «strutsetegnet» hennes, og jeg tror ikke at de andre hundene forstod dette tegnet. Og så lurer jeg da på er dette tegn som er vanlig? Og er alle tegn «medfødte» (eller standard) eller kan hunder utvikle dette språket og i smarbeid legge til nye signaler?
Og til slutt; det er sant at man ser på hunder hele tiden hvor man enn går og at man leser dem på en helt ny måte etter å ha fått opp øynene for disse signalene!
Inger Neset