Hei mitt navn er Trude Moe, jeg har samboer, en gutt på 4 og ei jente på 10mnd og en liten Dachs på 3 1/2 år. Jeg har holdt på med hund i 10 år. Fikk min første Schäfer i 1990. Pga. sykdom ble den avlivet nov. 98. Dacsen overtok vi i mai 1998. Hun er en snill og hengiven hund, hun er ikke overstrømmende glad i barn, men hun går fint overens med våre. I forhold til andre barn kan vi ikke stole på henne, men det er ikke vårt største problem. Jeg har kommet dit hen at jeg er overbevist om at hun lider av seperasjonsangst. I begynnelsen når vi gikk fra henne hjemme, sprang hun rabiat rundt og bjeffet til hun ble sår i halsen (dette har naboene hørt). Så prøvde vi å stenge henne inne på badet, men hun begynte å spise opp døren. Nå når vi forlater henne stenger vi henne inne i gamle hundens store transportbur, det virker som den beste løsningen, men hun bjeffer mye.
Likeledes er hun umulig å forlate utenfor butikken ol. Problemet vårt nå er at hundeholdet ikke er like enkelt som før. Før behøvde vi ikke å tenke på hvor vi skulle, vi hadde gamle hunden med oss så og si over alt, vi trengte ikke å planlegge noe ekstra. Nå må vi hele tiden ta hensyn til Pia som Dacsen heter. Ikke kan vi ha henne med oss på besøk, alle setter ikke pris på å få henne på besøk. Vi er mye ute i naturen, på ski og i akebakken etc. sammen med andre venner. Vi kan heller ikke ha henne med da. Binder vi henne fast i nærheten av oss står hun og piper og bjeffer, selv om hun bare står et par meter fra oss.
Hun er også veldig aggressiv overfor andre hunder, spesielt små hunder. Hun virker ikke så veldig sosialisert, noe vanlig hilserutine har hun ikke. Men enkelte hunder kommer hun godt overens med. Hun gikk greit sammen med gamle hunden. Vi har brukt henne endel på jakt og selv om hun ikke er systematisk trent opp til det, har hun det i seg. Det blir bytte nesten hver gang (rådyr).
I grove trekk er dette familiens største problem, håper jeg kan få noen tips om hvordan jeg kan endre denne atferden.
PS. Jeg kunne godt tenkt meg å videreutdanne meg innenfor området hund og problematferd. Har vært i kontakt med Roger Ambrantes i Danmark men synes det blir for langt unna. Vet du om det finnes interessante kurs/utdanning i Norge. Jeg har hovedfag i psykologi, skrev en hovedfagsoppgave om holdninger til dyreliv ved universitetet i Trondheim. Har fram til nå jobbet med barn og unge med atferdsproblemer.
Hilsen Trude Moe
Svar fra Turid Rugaas
Svar til Trude Moe,
Dere har falt i den vanlige fallgruva og ta inn en ny hund og regne med at den kan det den gamle kunne. Du sier ikke hvor gammel dachsen var da den kom, men er det en omplasseringshund, så har de gjerne noen problemer med seg. Hvis en hund er redd for å være alene, så gjør en bare vondt verre ved å stenge den inne på et bad ell.lign. De får klaustrofobi i tillegg. Bur er heller ingen god løsning . Angsten blir ikke borte av den grunn, hunden får bare ikke ødelagt så mye.
Det dere må gjøre nå, er å starte å trene hunden opp systematisk til å takle å være alene. Gjør en dette fra starten av, så tar det bare 2-3 uker, så er de tilvendt. Dette bør en gjøre med ALLE hunder en får i huset, både valper og voksne. Nå har dere allerede et problem, og det er bare å begynne med en gang. I denne treningsperioden skal hunden ikke være alene ellers, og ikke stå bundet alene ute noen steder. Og treningen må være så gradvis at angsten ikke får tak i henne.
Start med å gå ut av døra og inn igjen. Har dere flere dører i huset så start med utgangsdøra. Altså ut av døra, om nødvendig lukkes ikke døra bak deg engang, og inn igjen. 10-20-30 ganger om dagen, til hunden ikke bryr seg om det du gjør.
Da er neste skritt å gå ut og være ute 2 sekunder. Når det går greit: 5 sekunder, osv. Den første perioden er seigest. Når hunden begynner å skjønne at du går og faktisk kommer snart igjen, og kan være alene 20 minutter, så pleier resten å gå glatt. Hunden skal være løs i huset under denne treningen. Si tydelig et ord hun kan kjenne igjen, f.eks. VENT, samtidig som du gir et synlig tegn (hunder er meget visuelle), f.eks. handflata. Bruk det hver gang fra starten, så lærer hun det fort.
Du sier ikke noe om hvorfor hun ikke kan være med bort til folk. Ha henne med, men ha henne fysisk i band ved siden av en av dere, ikke mas på henne, men la henne finne ut at hun kan roe seg av seg selv. Bruk et bestemt teppe hun kan ligge på, så vil de snart slappe av når teppet følger med. Det blir for omfattende å gå inn på alle de tingene du nevner, men jeg regner med at angsten for å være alene var det viktigste?
Utdannelse i hundetrening: Jeg kjenner mange av Abrantes elever (og ham selv). Han er kun teoretiker, og hans elever lærer ingenting om praktisk trening, så hvis du er ute etter å lære å arbeide med f.eks. problemløsning, så ville det vært bortkastet uansett. Eneste mulighet pr. i dag i Norge er nok mine egne hundetrenerskoler. Ettårige, på helge-basis, hvor det går mye på medfødt atferd, problematferd, språk og signaler og mye annet. Jeg kan sende deg en kursoversikt hvis du er interessert. Jeg kan også sende deg navn på en del av de som har gått hos meg, som du kan spørre.
I Sverige har de også en del lengre utdannelse, men ikke noe tilsvarende. Det går på heltidsstudier, og med vanlige skolefag i tillegg. De låner mitt opplegg i England og USA nå fordi de liker det. Det er også meningen jeg skal ha en slik skole i Danmark – vi har bare ikke fått det til enda. Ønsker du mere informasjon, og litt mere treningshjelp til en del av de tingene du nevnte med Pia, så ring meg.
Turid Rugaas