Konkurranse

Har en dobermann tispe på 3 år som er svært matglad. Under sist konkurranse var det noen som drev med klikker utenfor ringen. Hun responderte på denne og ble usikker på hva hun skulle gjøre og gav seg til å søke etter godbiter ettersom det ikke kom noen fra meg. Hun fant selvfølgelig noen biter da det hadde vært trening kvelden før der. Har store problemer når det gjelder hennes konsentrasjon ved forstyrrelse av mat på bakken rundt ringen etc. Noen gode råd for å kontrollere matmanisk hund?

Mvh Kari

Svar fra Morten Egtvedt

Hei Kari!

Det er best å tenke på dette som en forstyrrelse på linje med andre forstyrrelser. Den beste måten å få hunden til å fungere med forstyrrelser er å trene med forstyrrelsene til stede (om nødvendig introduseres disse gradvis sterkere) mens du ofte belønner henne for å gjøre riktig. I starten av denne treningen skal du belønning ofte, ofte , ofte!! Da vil hun få mindre og mindre grunn til å bry seg om forstyrrelsene, samme om dette er mat, andre hunder, klikkelyder eller andre forstyrrelser. Øk gjerne også kvaliteten på belønningen, og ikke tren på vanskelige ting i starten mens du du trener med forstyrrelser. Det at hunden din er matmanisk skal du egentlig bare se på som positivt, for da er hun også lettere å trene. Du må bare lære henne at det er lettere å få tak i maten (belønningen) ved å gjøre lydighetsøvelser sammen med deg, enn å få tak i mat som hun tror finnes utenfor ringen.

Pass også på at du ikke henger deg for mye opp i at forstyrrelsene ødela for deg på konkurransen. Det var egentlig ikke det som var årsaken – den beste grunnen var nok at hunden din ikke var godt nok trent ennå. Til neste konkurranse er du flink til å trene med forstyrrelser, og da vil hunden din være bedre trent, og bedre rustet til å takle forstyrrelser som måtte dukke opp. Og neste konkurranse vil hun være enda sikrere. Osv…

Ikke unngå forstyrrelser! Lær hunden din at den har stor sjanse for å bli belønnet for å gjøre ting riktig, samme hva som som foregår rundt den. Det er ikke enkelt, men det må til… 🙂

Morten Egtvedt