Hei,

jeg er mangeårs hundeeier med hovedinteresse innen lydighet
og bruks, og leser med interesse alle de gode svarene deres
til ulike spørsmål. I et svar her nevnte Morten (tror jeg
det var) et eller annet om at ønske om 100% kontroll over
hunden var ofte det som førte til at hundeeiere bruker det
som kalles «ufine» metoder. Dette med kontroll over hund
fanget interessen min, og jeg må si at jeg vel aldri har
opplevd å ha 100% kontroll over noen av de hundene jeg opp
gjennom tidene har hatt, noe slikt tror jeg rett og slett
er umulig å oppnå når det gjelder levende vesener. Likevel
har jeg alltid hatt hunder jeg har følt jeg har kunnet
stole på, og stikke av f.eks. har de aldri forsøkt, og
jeg kan stort sett ha de løse hvor det skulle være.

Det jeg lurer litt på i denne sammenheng, og som dere som
har vært borti mange forskjellige hunder kanskje kan svare
på, er rett og slett hva som på en måte bestemmer hvor
stor «kontroll» man kan få over en hund. Er det kun basert
på gode og dårlige eiere, dvs. kan alle hunder bli «bra»
bare de havner hos en dyktig eier, eller finnes det rase-
forskjeller, individuelle forskjeller, og ikke minst;
finnes det individer som rett og slett aldri blir «bra»?

Selv har jeg kun erfaringer med Schæfere, men ser jo at
f.eks. fuglehunder virker temmelige ukontrollerbare der
de løper. Likevel må jo disse rasene virkelig kunne
kontrolleres og stoles på, siden de skal brukes i en
høyst kontrollert form for jakt?

Morten

Svar fra Morten Egtvedt

Hei Morten!

Jeg er helt enig i det du skriver i første avsnitt. Målet er ikke full kontroll, men så god kontroll som mulig. Og det høres ut som om du har nådd målet med dine hunder.

Det er kort forklart to ting som bestemmer hvor «kontrollerbar» hunden blir: Medfødte forutsetninger og erfaring. Eieren er er i høy grad med på å bestemme hvilke erfaringer hunden gjør, men adferd er bestandig et samspill mellom arv og miljø. Så kan man diskutere hvor mange prosent som er hva til man blir blå. Det som er sikkert er at det eneste vi som hundeeiere kan gjøre noe med er den delen som går på læring.

Noen hunder er fra naturens side utstyrt med egenskaper som gjør at de gjerne tar seg lange turer på egen hånd og ikke er så veldig bundet til eieren. Typiske eksempler er jakthunder og polare spisshunder. Ved å belønne med godbiter eller andre ting som hunden setter pris på, kan man lære også slike hunder å komme på innkalling i de fleste situasjoner. Det som gjør ting vanskeligere er at å springe løs for å finne fugl også er en «godbit» for slike hunder, og dette vil av og til «utkonkurrere» belønningen som eieren kan by på.

I den andre enden skalaen finner man f.eks. gjeterhundraser som f.eks. schäferen. Disse hundene er ofte så opptatt av eieren at de uansett vil holde seg innenfor en 30 meters radius når man er på tur, og det sier seg selv at slike hunder er lettere å trene innkalling med. (Nå generaliserer jeg veldig, men du skjønner sikkert hva jeg mener.)

Det blir imidlertid feil å si at noen raser er «bra» og andre er «mindre bra». Forskjellige raser er avlet fram for forskjellige formål og disse egenskapene får man med på kjøpet uansett hva man i utgangspunktet ønsket å bruke hunden til. Det viser seg også at hvis man starter tidlig med å lære fuglehunder at å komme på innkalling er kjempegøy, så blir resultatene
mye bedre enn om man starter «feilretting» med unghunden. Mange fuglehunder har da også meget bra innkalling, men det har nok krevd mer arbeid enn det ville gjort med en border collie.

Morten Egtvedt