Hei

Kan du si litt om Langhåret Vorstehhund. Jakt, lydighet, familiehund? Finnes det noen oppdrettere i Norge? Hvordan er denne i forhold til de andre Vorstehhundene.

Vennlig hilsen
Kristin

Svar fra Jan Vidar Dahle

Spørsmålet ditt er sunt og godt stilt. Du tar ugangspunkt i hva som er formålet med hunden. Bra! Jeg vet ikke om jeg svarer slik du ønsker eller forventer, men tar sjansen på å gi noen generelle råd om valg av hund.

Avl av «rasehunder» er bygd på følelser og smak, i mindre grad på praktisk bruk og fornuft. Vorsteherne var i utgangspunktet et unntak. Her bestemte man seg først for hvilke egenskaper en god hund skulle ha, og siden hvordan det lot seg gjøre å avle fram disse egenskapene. Idealet var en allsidig og robust hund passet for tysk jakt. Særlig var det den strihårede vorsteh som ble avlet med dette mer praktiske utgangspunktet. Metoden som ble brukt var å innavle kraftig på hunder av ulike typer som hadde de egenskapene man ønsket, og siden innavle videre helt til hvert kull av valper ble så like hverandre fysisk at man kunne skille dem fra andre hundetyper.

Da hunderasene oppsto for rundt hundre år siden må vi huske at det var datidens raseteorier og nasjonalistiske ideer som lå til grunn. Rent biologisk fins det ikke grunnlag for å kalle en gruppe hunder for en «rase». I husdyravlen er begrepet forsvunnet, siden det bygger på svært usunne prinsipper og gir elendige resultater. Med «hunderase» mener vi egentlig bare avl på hunder som likner hverandre, særlig utseendemessig, og som er såpass i slekt med hverandre at også avkommet i de fleste tilfeller arver rasens ytre kjennetegn. På fagspråket kaller vi dette dyr som har høy grad av homozygoti; altså en hund som nedarver sine ytre egenskaper i størst mulig grad.

Selv liker jeg ikke ideen om raser, hverken for hunder eller mennesker. Problemet med «raseavl» er at den først og fremst baseres på ytre kjennetegn, og i liten eller ingen grad på det som er viktig, så som gemytt, bruksegenskaper og sunn helse. Selv ble jeg hundemenneske gjennom en aktivitet, nemlig småviltjakt. Jeg ønsket en best mulig hund for friluftsliv, jakt og selvfølgelig for selskap og samvær. Raskt oppdaget jeg det merkelige i at hunder som var gode stående fuglehunder ikke ble paret med andre spesielt gode fuglehunder. Hundene skulle utføre akkurat de samme oppgavene, men ble delt opp i «raser» etter hvilke farger de hadde! Merkelige greier, syns jeg, særlig da jeg fikk se at de få som bevisst og planmessig (men ikke «lovlig») krysset «rasene» skapte en utrolig framgang i prestasjonene, og avlet fram vesentlig friskere og bedre dyr.

Vel, hunderaser vekker fortsatt fryktelig sterke følelser. I mange land har jegere, hundekjørere og andre som bruker hundene til noe, rett og slitt gitt opp hele denne debatten, og valgt å slutte helt å samarbeide med utstillingsavlen i kennelklubbene. I norsk hundekjøring forsvant for eksempel raseinndelingen i 1987, og siden har ingen kunne hevde seg med «renrasede» hunder. Ett unntak har vært i de helt korte løpene, hvor den korthårede vorsteh og pointer har hevdet seg helt fram til for noen få år siden.

Og så til spørsmålet deres, hvordan er den langhårede vorsteheren? Svaret er at den er i et lite mindretall, og er vesentlig mindre avlet på praktisk bruk, sunnhet og gemytt enn de to andre vorstehrasene. Den er i større grad en utstillingshund, og har ikke mulighet til å løpe like fort og lenge som den kortrårede og strihårede vorsteh, jaktegenskapene er langt mer utvannet. pelsen er skjønnere, mener noen, men garantert mindre praktisk, særlig når snøen kleber seg til den om vinteren og potene iser. Når det gjelder hunders gemytt, kan vi som regel ta for gitt at gemyttet generelt er bedre desto mer praktisk og prestasjonsbasert avlen er. Utstillingsavl fremmer ikke stødig gemytt i det hele tatt, dessverre tvert om. At en hund har konsentrasjonsevne, at den er lærenem og passelig trygg på seg selv har utrolig mye å si. Mange vakre hunder er avlivet opp gjennom tidene fordi gemyttet har vært vanskelig å leve med. Du venner deg fort til din hunds utseende hvis bare gemyttet er bra. (Selvsagt må vi huske på at gemyttet i stor grad kan formes gjennom en trygg, aktiv og positiv eier.)

Ut fra min måte å tenke på, forstår du sikkert hva jeg mener om valg av raser. Velg sunnest mulig dyr, er mitt råd. Bruksdyr. De beste bruksdyrene er også fantastiske familiehunder. Vil du ha en trekkhund, finn ut hvilke hunder som er best trekkhunder. Ikke tenk raser, nødvendigvis, men utøver. En virkelig god hundekjører kan hjelpe deg å skaffe en topp trekkhund, en rypejeger med lang erfaring og liten utstillingsinteresse kan hjelpe deg til å skaffe den beste rypehunden. De som driver agility vet hvor du kan få fatt på best hunder til dette formålet. Osv.

Kan hende passer ikke min tenkemåte for dere i det hele tatt? Kanskje utgangspunktet ditt er å skaffe en hund med et sjeldnere utseende, selv om den ikke er så god til noe? Da kan jo den langhårede vorsteh være et bedre valg?

Vorstehere er generelt aktive og krevende hunder å eie. En del av dem er rastløse. De har fysikk og lærenemhet som overtreffer det meste, hvis eieren er ivrig turmenneske og interessert i dressurarbeid. Til hundekjøring er den korthårede mest utholdende og rask. Til jakt er den strihårede like god, selv om det fins gode og dårlige jaktoppdrettere innenfor begge raser, og at valg av oppdretter er kritisk. Rasene har et avlsråd som kan gi råd.

Jan Vidar Dahle