Lederskap???

Har lest mye gjennom spørsmålene og svarene her på siden og har lagt merke til at det både i spørsmål her og i andre diskusjons forum er veldig mye prat om lederskap, dårlig lederskap og at det er en oppfattning om at de fleste problemer bunner i dårlig lederskap.

Jeg har utallige ganger fått høre at hunden min prøver å «ta meg» av både hundefolk og andre. Da kun på grunnlag av at den ikke hører etter – selv om den kan øvelsen – og er ukonsentrert. Jeg vet at på min hund ligger ikke ulydigheten i at den utfordrer meg som leder – den er bare stresset da.
Den har ett tiltider ganske høyt stressnivå, og vi jobber mye med å slappe av i ulike situasjoner.
Jeg ser på hunden dersom den er på tur å bygge opp stress – og avbryter da treningen med engang og setter meg ned med den og masserer til den slapper av igjen. De ganger jeg ikke har klart å se det med engang, så mister hunden all konsentrasjon og bryter gjerne kontakten og «glemmer» hva vi egentlig holder på med.
F.eks engang på agility banen så bygget den opp stress – jeg burde ha sett tendensene da den begynte å fokusere på andre ting – men så det litt for sent. Da hunden kom ned av hindret så løp den avgårde etter ett eller annet uten mål og mening istede for å ta kontakt med meg – idet hunden løp avgårde, så sa instruktøren til meg at jeg måtte ta den hardt fordi den utfordret meg som leder. Jeg tok selvfølgelig ikke hunden – bare fanget den roligt inn, koblet den og gikk og slappet av litt til jeg fikk tilbake kontakten og den kom ned på ett normalt nivå igjen.
Når den er rolig og i balanse så går den som en drøm i alt og er meget arbeidsvillig og elsker det den gjør.
Jeg har og lagt vekt fra den var valp at den skulle ha god selvtillit og kunne jobbe selvstendigt og være utforskende. Det har jo ført til at hunden går framfor meg og kan passere folk på liten avstand uten å bry seg om dem og uten å «gjemme» seg bak meg – dette blir og sett på som at hunden er leder fordi den går framfor uten å bli usikker.

Hvorfor er det egentlig så uhorvelig mye prat om lederskap egentlig. Den oppfattning jeg har gjort meg opp om forholdet mellom hund og eier er at dersom eier er konsekvent, vennlig og tilbyr hunden sikkerhet i flokken – så vil heller ikke hunden se noen grunn til å utfordre sin eier. For hunden er det jo tross alt flokktilhørigheten som er viktigst.
Hva er egentlig lederskap/dårlig lederskap? og utfordrer hunder egentlig eierene sine?

Svar fra Turid Rugaas

Hvis du har lest boka mi, så vil du ha sett den beskrivelsen av såkalt lederskap som jeg og mange andre nå bruker, fordi det er det som ligger nærmest det det egentlig er: jeg kaller det foreldreskap. Lederskap er med andre ord ikke annet enn å være i en foreldrerolle, og skulle gi «barna» kjærlighet og trygghet, oppdra dem til selvstendige individer som kan mestre å være neste generasjons gode foreldre.

Ulveflokker dannes på den måten. Et åar får unger. som de oppdrar med mye omtanke og kjærlig tålmodighet, lærer dem litt etter litt det å vokse opp og oppføre seg som voksne, og ungene beholder respekten for opphavet.

Dårlig lederskap er med andre ord å være dårlige foreldre. Det er å bruke vold og tvang og skremme hunden til usikkerhet, stress og passivitet. De lærer å bli slaver, ikke selvstendige individer som tør å tforske, stole på egne evner i sosiale sammenheng, og ha den selvtilliten som gjør en hund til en samarbeidspartner. Ingen er dyktigere til samarbeid enn ulver og hunder, og det burde vi bruke riktig.

Å utfordre lederen forekommer veldig sjelden – i vill tilstand skjer det stort sett kun – og i mild målestokk – under parringstiden. I ungdomsriden («tenårene») prøver de litt halvhjertet, fordi det hører med til ungdommen å teste litt, å utforske, finne ut hvor grenser går, osv. Det er helt ufarlig – og bør ikke ses på som annet enn ungdommelig tøys. Jeg har sett unge ulver prøve seg litt på de eldste hannene i flokken, og blir pent og pyntelig snudd ryggen til og oversett. Det får lufta ut av ballongen.

Jeg tror alle som snakker så mye om lederskap og at hunden prøver seg, og alt det der, de er egentlig ganske usikre og redde for å miste kontrollen. En hund som ikke hører i en situasjon, er ofte ganske enkelt stresset, og når stress-nivået stiger, så tettes ørene til, så enkelt er det. Eller den er redd for eieren, hvis eieren har tatt den fysisk – den måtte være bra dum om den ikke kviet seg for å komme da.

En god leder skal lede sin hund til et harmonisk voksent liv, og lære den å takle alle de vanskelighetene som samfunnet legger opp til. Det er godt over 100 år siden vi sluttet å bruke fysisk vold mot barn i skolen, fordi de faktisk lærte dårligere av alltid å være usikre og redde. Det samme gjelder hunder – en avslappet, harmonisk hund som er trygg på eier og omgivelser vil være mye bedre i stand til å «høre etter», lære nye ting, og være en god samarbeidspartner.

De tankene jeg kommer med her dukker opp flere og flere steder rundt om i verden, så det er slett ikke bare meg som tenker dette. Vi har begynt å se mere naturlig på en del ting, det ligger i lufta så og si.

Turid Rugaas