Hei! Vi er et samboerpar som har observert et par ting i hundeflokken, og håper du kan gjøre deg noen tanker om dette.
De er 3 stk, av rasene border collie og eng. springer spaniel og en blanding av dette. To hanner og ei ung tispe. For en stund siden fikk tispa sin første løpetid. Den ene hannen viste stor interesse tidlig i løpetiden, og han er også en overlegen leder til vanlig. Den andre hannen viste overhodet ingen interesse til å begynne med, og vi tenkte for oss selv at det kanskje var fordi han anså dette som «lederens» territorie. Synes nå det var litt rart og, i og med at det er sterke instinkter det er snakk om her. Etterhvert som tispa ble veldig så ivrig selv, ble det helt annerledes. De ble like intense og pågående på tispa begge to. Det som vi stusset på var at de kunne stå og lukte på henne begge to, ved siden av hverandre, og begge var like klare til å hoppe opp på ryggen hennes. Vi trodde at det da skulle være mer kniving hannene imellom i en situasjon som det. Er det ikke slik i en flokk at parring kun er forbeholdt lederhannen? Det skal sies at dette foregikk i bånd på tur, og at det uansett ikke ville blitt noen parring da tispa er altfor ung. Kan det være slik at hundene i en slik situasjon ser på oss som ledere? Og at hannene av den grunn blir «likestilt» i en slik situasjon?

Det var bare noen tanker som kom over oss, og det ville vært morsomt å høre hva du tror som er årsaken til at de tydeligvis kan dele så broderlig på godsakene…

Hilsen to som lurer..

Svar fra Turid Rugaas

Glem alle de mytene dere har hørt om lederhannen og de greiene der. Og dere som ledere osv.

I en ulveflokk i fangenskap, så er det observert hvert år at alle hannene parrer seg med flesteparten a tispene, bortsett fra at noen har favoritter. Leder-tispa parret seg med flere av hannene, og selv om det kan bli litt knuffing på grunn av stresset, så er det ikke slik at de blir undertrykt og ikke parrer seg i det hele tatt.

Andre veldig interessante observasjoner på hunder som lever på gata, og greier seg sjøl, er at de rett og slett bare venter på tur, og parrer seg med den løpende tispa i tur og orden og uten bråk i det hele tatt. Dette kan jeg også huske fra min barndom, når noen ikke hadde passet på tispa si, og hanhunder oppdaget henne ute på frifot.

Det som skaper slåssing mellom enkelte hanner er ikke om hvem som skal parre, men fordi selve løpetida gjør dem så stresset at det lett fører til anspente situasjoner. Dere kan legge merke til at tisper i familien også kan bli ganske stresset og hissig når en har løpetid.

Turid Rugaas