Jeg har i mange år brukt mine små/middels store hunder til trekk,og det har fungert bra,med unntak av mangel på fysisk styrke. Denne gangen slo jeg stort til,og fikk en dalmatiner. Jeg ønsket en sterkere hund,og en som kan holde større fart. Hun er to år og jeg har trent kondisen hennes med sykling og å løpe løs siden i høst. Problemet er at hun er LAT. Hun løper ikke mer enn max 30meter i gangen,og vil aller helst tussle forran meg. Nå har vi begynt med ski,og hun går forran med sele og line,men nekter å dra,og nekter å gå raskere enn sakte trav. Jeg kopler en liten arbeidssom hund forran henne,og da går det bedre,men hun passer seg vel for å få drag i lina. Jeg har trent med akebrett for å venne henne til drag,men hunden vil simpelthen ikke løpe og slett ikke trekke. Er rasen sånn? Jeg trodde via andre at dette var en mosjonskrevende hund,men nå må jeg igjen sette min lit til mine 12-13kilos småhunder,som faktisk krever mer mosjon enn dalmisen. Hvordan trener jeg opp farten på denne min drømmehund,og får henne til å forstå at der finnes andre gleder enn en myk sofa?

Svar fra Jan Vidar Dahle

He, he, her har du fått deg en god personlighet av en hund, som du kanskje bare skal venne deg til å bli glad i for det den er. Utstillingsavlede hunder av alle raser mister som regel lynraskt arbeidsegenskapene, og dalmatineren er i særdeleshet avlet på ytre kjennetegn, ikke på fysisk og mental kapasitet. Noen dalmatinere er livligere enn din, men som bruksdyr kan du ikke sammenlikne hunder avlet på «misseshow-resultater» med reale bruksdyr. En hunds brukskvaliteter kan vi studere ved å se hunden i bruk. Hvordan den ter seg og ser ut på en utstilling sier ingenting om dens verdi som bruksdyr. Og bruksegenskaper er også vanskeligere å avle fram eller ta vare på enn ytre kjennetegn som pelsfarge og ørestilling.

I virkeligheten blir de fleste hundeeiere svært fornøyd med en frisk og sunn brukshund, mens de blir misfornøyd om de får en nervøs, sykelig og/eller ubrukelig hund. Utseendet er egentlig underordnet, bortsett fra som førsteinntrykk. Ingen hunder avlives fordi de er stygge, men uttallige blir det fordi de er uhyelbredelig syke eller mentalt uhåndterlige.

Men så har vi den hunden som er et herlig dyr å være sammen med, selv om den egentlig ikke ønsker å kjenne blodsmaken i kjeften på lange og krevende turer. Kanskje denne hunden trives best bare med å heller få litt mer moderat form for mosjon, lange rusleturer for eksempel, og at eieren heller gir mindre mat, slik at den likevel kan få være slank og fin? Mange hundeeiere trives best sammen med en mer moderat hund, som ikke løper bort når den er løs.

Du nevner dreveren som et motstykke til dalmatineren. Og det har du rett i. Dreveren er et ekstremt bruksdyr, med uvanlig god fysikk og mental robusthet. Få jakthundraser kan måle utholdenhet med dreveren. Dreveren har ofte så kraftig sug etter langvarig aktivitet at mange eiere sliter med å holde styr på dem. Dreveren er ofte en eminent «løs på drevet halsende hund» etter rådyr, rev og hare, men den lille tassen av en hund har ofte en fysikk og en tæl som gjør at den krever utrolig mye samarbeid, vennlighet og opplæring for å holde nok kontakt i skogen. Jeg anbefaler kun drever til meget aktive og dyktige jegere/friluftsfolk. Den passer ikke så godt sammen med dyrearten sofagris.

Jan Vidar Dahle