Egentlig har jeg to spørsmål på hjertet:
Jeg har som barn og ungdom vokst opp med hunder, og jeg har selv nå min tredje schâfer. Jeg har drevet en del trening med hundene og den vi har nå «kan det meste.» Den er trivelig og grei på alle måter, synes vi selv. For å videreutvikle lydighetstreningen og brukshundsegenskapene, har jeg lest mange hundebøker og deltatt på en del kurs. Min fortvilelse er at både bøker og kursledere presenterer ulike metoder for opplæring. Alle hevder de å ha den rette metoden, og de fleste hevder at «de andre» tar feil. Det betyr ofte at alt jeg gjør blir galt. Jeg spør meg også om ikke det viktigste må være å gjøre det som er naturlig for hver enkelt. Noen hunder lystrer med milde beskjeder, mens andre ser ut til å trenge strengere beskjeder. Jeg må innrømme at jeg har vært knallhard med min hund, men bare når jeg mener at den forstår. Når jeg ser den ikke forstår, er det meningsløst.
På kurset jeg går nå er mine private metoder bannlyst. Jeg opplever nå at hunden blir usikker som følge av min endrede atferd som leder. Jeg ser også at den blir lei. Hva skal jeg gjøre? Både hunden og jeg er usikre når vi er på kurs.
Finnes det èn riktig metode? Skal jeg kaste bøkene skrevet av folk som kaller seg hundespesialister??

Mitt andre spørsmål går på hundemiljø og rasen schâfer. Jeg liker godt denne rasen, selv om uhemmet avl har ført til en alvorlig helseknekk på rasen. Jeg opplever til stadighet at folk i hundemiljøet, f.eks. kursledere, ser ut til å ha en nedlatende holdning til rasen. Før var den meget populær og nytte stor respekt. Nå opplever jeg nærmest en antibevegelse mot rasen. Det er ut med schâfer og inne med andre raser. Er dette tilfelle? Har rasen utspilt sin rolle?

Med vennlig hilsen

Gudmund Høvik

Svar fra Turid Rugaas

For det første ville jeg aldri stole på en som kalte seg hundespesialist. For det andre ville jeg aldri gå på et kurs hvor jeg så at min hund ble utrygg og ikke likte seg (eller at jeg ikke likte metodene). Så viktig å gå på kurs er det ikke. Se deg om eter et kurs hvor dere trives.

Det er ingenting som heter «em metode». Hvis mine hundetrener-elever ikke har minst 10-12 metoder for innlæring av en øvelse, så ville jeg kalle dem dårlige og lite kreative trenere. Det hender en må bruke 8 forskjellige metoder på 8 forskjellige hunder på et kurs. Såpass bør en hundetrener kunne.

Det som er viktig er innlæringsprinsippene. De er ikke til å rokke, på samme måten som tyngdeloven – det går ikke an å tvile på den. Innlærings-prinsippene er naturlover på samme måte, slik er det bare. De er grunnlaget for all trening og læring, og du kan lære om dem i mange bøker, både til lærerskolen og mye anet. At en del instruktører ikke har lært seg dem, får bli deres problem – selv om det som oftest er hundene som får lide for det. Innenfor prinsippene kan en bruke så mange metoder en bare ønsker – men læringsmessig er det helt klart at ingen lærer noe nytt av straff, og læringsevnen minsker når eiere skaper usikkerhet og angst hos hundene sine.

Jeg har hatt en del hunder, og alle sammen har lært ting på helt forskjellige måter. Men læringsprinsippene viker jeg ikke fra.

Schæfer: rasen har nok ikke utspilt sin rolle, men kanskje oppdrettere av dagens schæfere. Og en gods del av schæfer-eierne, som skaper hets mot rasen, og problemer for hunden.