Kjære Turid – jo takk dette vil jeg veldig gjerne diskutere mer med deg! Det gikk jo så bra sist, men er vel ganske mye jobb for deg?
For det første så er det nok verst når Amy har vært borte og kommer hjem, tror jeg. I den situasjonen er hun så redd at hun vil ikke gå inn i det hele tatt, blir heller ute. Pippen vil jo helt garantert inspisere henne da og eventuelt gi henne en «karamell». De få gangene det har dreid seg om Amy som kommer hjem, har jeg derfor ikke presset på å få henne inn. Jeg henter Pippen og så går vi en tur alle sammen. Da pleier tingene å være i sin skjønneste orden igjen når vi kommer hjem.
Jeg har tenkt mye på svaret ditt. Å helt klart og tydelig vise at jeg ikke tolerer slåssing, er noe jeg svikter på tror jeg, og nok kunne ha godt av litt tips! Det er Pippen som definitivt er mest på hugget, det er hun som gjør utfallet når hun får sjans. Pippen lyder normalt bestandig stopp-tegnet og kremt, unntaket er i akkurat denne gjensynssituasjonen. Jeg er nødt til å være mellom dem hele tiden. Pippen gjør ikke utfall da, men «ser» («dirty look» på engelsk er vel et bedre uttrykk, det er en helt bestemt måte å se på – du skjønner sikkert hva jeg mener) på Amy som svarer med økt nivå på knurringen (men fortsatt med helt bortvendt hode). Problemet er at jeg får ikke Pippen til å slutte å «true» (eller hva det er hun gjør. Kan hunder like å erte andre? For det virker nesten som Pippen synes det er litt artig å skremme basenjien..). Bruker jeg stopp-tegnet eller kremt kaster hun et blikk på meg, legger ned ørene, logrer og så er det tilbake til å glo på basenjien forbi meg. Jeg har også forsøkt med dekk-kommando til Pippen i denne situasjonen. Pippen dekker så det griner, men fortsetter allikevel med «blikk-terroren» som stresser Amy så fælt. Når hun dekker, behøver jeg ikke være mellom dem lenger, men jeg kan jo ikke la Pippen ligge i dekk i timesvis heller. Sånn holder de på inntil jeg før eller siden ikke befinner meg fysisk mellom dem, og da gjør Pippen utfall og da er vi i gang.
Det med å ikke møtes ved inngangsdøra, stenge inn den ene og vente litt var en tanke ja. Jeg har tenkt litt på det før men egentlig ikke våget. La oss si at det er Pippen som kommer hjem, da kan jeg stenge basenjien inn på kjøkken eller arbeidsrommet. Det er glass i kjøkkendøren, så de vil kunne se hverandre. Kjøkkenet er også et rom som begge trives i, for å si det slik. Har jeg basenjien på arbeidsrommet, så vil Pippen sikkert bare legge seg og slappe av, men jeg er redd hun allikevel ville kunne reagere når basenjien dukker opp etter noen minutter. Videre er det en lang, smal passasje fra arbeidsrommet, så der bør de ihvertfall ikke møtes. Har jeg basenjien på kjøkkenet, vil Pippen nok veldig gjerne inn på kjøkkenet. Ikke nødvendigvis fordi basenjien er der, men fordi Pippen liker å kunne gå på kjøkkenet. Er døren stengt og vi er hjemme, er hun helt sikker på at det foregår noe ekstremt morsomt eller spiselig der inne. Når vi er borte pleier dog kjøkkendøren å være låst (og vi må ta ut nøkkelen, for Pippen kan vri om nøkler hun, luringen!), så de er på en måte vant til at den døren kan være stengt.
Så jeg lurte på hva du synes om følgende fremgangsmåte for trening: først vende hundene til å være litt innestengt fra hverandre, bytte på hvem som er innestengt og passe på å gå tur med en gang den innestengte «slippes» ut for å kanskje unngå gnisninger. Jeg lurte også på om jeg skulle bruke arbeidsrommet som ikke er sånt et «spennende» rom for den utestengte som kjøkkenet. Det blir jo litt som alenetrening, for ingen av dem har noensinne vært innestengt på det rommet i sitt liv. De eneste gangene det dreier seg om innestengning ellers, er når vi har innetrening med klikker. Da blir kjøkkenet brukt som «stengerom». Alternativt er at jeg brukte kjøkkenet som stengerom også for frahverandre-trening. Det vil jo ikke være så negativt å være innestengt på kjøkkenet og de ville kunne se hverandre slik at det kanskje ikke oppleves så veldig som å være splittet. Hva tror du? Videre så må jeg selv jobbe med å få vist Pippen at «basenji-skremming» («basenji-bashing»?) er ikke noe jeg godtar, men jeg vet ikke helt hvordan..
Du har nok helt rett i at de aldri kommer til å ha et helt avslappet forhold seg i mellom. Basenjien er alltid hyperforsiktig rundt Pippen, lister seg rundt henne med langsomme bevegelser. Har jo hatt stor glede av boken din, for nå kan jeg se hvordan de demper hverandre. Det er så interessant å se når den ene ligger i sofaen og så vil gjerne den andre opp også, de har litt ulike fremgangsmåter. Ligger Pippen der først, så ser hun på Amy når Amy nærmer seg. Amy slår av farten mer og mer jo nærmere hun kommer og viker med blikket. Pippen fortsetter å se på henne, men det er ikke «trusselblikket». Amy hopper ikke opp i sofaen før hun er helt ved siden av Pippen, og så tar hun i slow motion og snurrer rundt noen ganger før hun legger seg, helst nesten oppå Pippen. Pippen sukker litt, og så sover de begge. Basenjien er uhyre forsiktig men skal alltid ligge så tett inntil som mulig, og det går bra. Er det Amy som ligger i sofaen først, så har hun lett for å knurre litt når Pippen nærmer seg. Da snur Pippen hodet helt bort, hopper opp i motsatt ende – fortsatt med hodet godt vendt bort (ser litt snodig ut) og legger seg. Da passer hun virkelig på å ikke skremme Amy. Amy kommer da alltid bort og legger seg inntil henne, og det ender med at de sover sammen. Ting går jo sånn noenlunde, men slåssingen ødelegger nok en del. Grunnen til at det blir regelrett slåssing er vel at det blir trangt. Jeg tror at basenjien svarer når de kommer opp mot en vegg eller liknende, så da blir fysisk konflikt uunngåelig. Heldigvis skjer det relativt sjeldent, siste året har det bare vært 2 episoder – en i november og en i juni, så stortsett tenker vi ikke på det. Imidlertid lurer jeg på hvor redd basenjien generelt er til hverdags og hvor slitsomt det eventuelt er for henne. Hun er sånn en grassalt engstelig liten hund, enten det gjelder nye steder, nye mennesker eller andre hunder (sistnevnte er det aller verste).