Jeg leste innlegget om «lederskap» med stor interesse og vil komme med noen nye spørsmål siden adferd for meg er utrolig fasinerende. Når det gjelder alle dyr. Har ikke hund selv, men det blir det om en liten stund! Dette kan bli litt langt…
Så en meget spennende dokumetar om ulv her for en stund siden. Etter en stund døde alfahannen og flokken kom i kontakt med en ny hann. Etter å ha blitt godtatt ble han automatisk ny alfahann. Hvorfor? Vil det ikke være fristende for de andre, unge hannene i flokken å ta over selv om de er i slekt? Eller er de for unge (siden de ofte utvandrer etter hvert)? Kan det aldri bli fristende for en hund å bli leder, siden vi ikke er i slekt? Sikkert søkt spørsmål, men jeg håper du skjønner hva jeg snakker om (av nysgjerrighet, er ikke veldig bekymret for at min valp skal vise seg å bli en liten terrorist slik uten videre…).
En annen ting er at alfatispen også var borte en stund og da terroriserte en annen tispe hele flokken for å ta over som leder. Ulver krangler jo også ofte voldsomt, hvorfor? Og ikke bare over mat, men om rang? Er dette ting som ikke kan overføres (vil aldri bli aktuelt) til tamme hunder? Nå snakker jeg ikke om lederskapet, men om flokkmedlemmer hunden ikke oppfatter som leder(e). Hva om jeg (f.eks) av hunden blir oppfattet som leder men ikke samboeren min. Hvorfor vil det ikke bli forsøk på «stigeklatring»? Eller er alle på lik linje under leder? Er hunder fornøyd bare de blir behandlet som en hund på hunders vis? Vil det ikke være veldig fristende å være «konge på haugen»? Eller er det å tilegne hunder (ulver) menneskelige egenskaper?
Vennlig hilsen Yngvil