Hei Morten
Jeg skrev for noen dager siden om min hissige rottweilerfrøken. Jeg var helt oppgitt og den dagen jeg skrev innlegget for da hadde det toppet seg.
Men etter den dagen merket jeg en forandring og på et par dager er hunden som omsnudd, skulle ikke tro at det var samme hund. Jeg har ikke gjort noen endringer egentlig, hun bare ble rolig som et lam. Slutt er det på knurring og glefsing, og hun er kosete og rolig slik som hun var før. Jeg har ikke tatt henne hardt eller satt henne på plass, det ligger ikke til min oppfatning av hundeoppdragelse, men jeg begynte til slutt å lure på om jeg var på villspor.
Jeg er veldig glad for at du er så fornuftig at du ikke ga meg råd om å gå inn og ta henne fysisk, tror ikke situasjonen ville løst seg så raskt da (ikke sikkert det ville løst noe i det hele tatt).
En endring har jeg dog gjort, jeg har slutta å gå inn i hennes kroppssone og holde henne fast i trengte situasjoner. Jeg har gått intenst inn for å trene sitt i alle mulige situasjoner, så når hun nå begynner å ese seg opp på tur så kommanderer jeg sitt og roser og belønner. Da løser vi opp en spent situasjon og hun får ros i stedet. Og vi har skaffet oss flere turkamerater i forskjellige størrelser slik at hun i denne viktige pregningsfasen får skikkelig input fra andre hunder med tydelig språk.
Vel, jeg ville bare fortelle det. Kanskje kan andre lære av dette og tørre å ha is i magen når det stormer som verst med en pubertal hund i huset.
🙂