Neseprøven & klikkertrening ++

Heisann. Jeg leste svaret ditt-fremgangsmåten du bruker. Den har jeg forresten også lest i Canis. Det var artig å prøve dette da hunden min ikke kunne dette da. Problemet er bare at jeg fikk problemer med at hunden likevel smakte på pinnene. Da jeg siden kom på kurs i regi av Emilie Prytz, så lærte hun oss en måte som jeg synes var enda greiere. Hun sa at neseprøven skal først læres inn på SYNET. Man skal bruke EN pinne legge ut pinnen og gi kommandoord. Forutsatt for å bruke denne metoden er at hunden er trygg i klasse 2: og kan apportering, UTEN Å TYGGE. Ved å kjøre denne øvelsen noen ganger med denne ene pinnen visste jo hunden hva f.eks: «søkapport» var. Man sier det kjapt slik at kommandoen blir a’la apport i klasse 2. Deretter skulle man legge ut en pinne til men da skulle en medhjelper stå ved siden av pinnene og være klar til å tråkke på den pinnen som var feil dersom hunden skulle ha lysst til å ta denne. Ved å gjøre det slik ville søket med nesa komme av seg selv. Selvsagt var det mange repetisjoner med masse skryt for å hente bare den ene første gangen. Dette syntes alle kursdeltakerne var enestående og samtlige av oss lyktes den dagen i å få hunden til å hente rett pinne….tygging ikke medtatt ;-))
Det som undrer meg og som jeg håper du vil ta deg tid til å kommentere er at hun som innehar/hadde tittelen verdensmeste i LP mente at shaping og klikkertrening var lite egnet til LP. Hun kunne opplyse om at ingen i landslagstroppen brukte disse treningsmetodene av den grunn at LP hunder IKKE skal tenke selv. ( det er jo det man gjør ved klikkertrening? former en adferd). «for å kunne konkurrere på høyt nivå med de små marginene som er i eliten i LP må man ha en hund som er sånn passe dum at den er villig til å gjøre alt du ber om bare fordi den har det GØY» Dette er det sentrale de bygger på. De bruker kun positive forsterkninger som ros og godbiter som grunnstein i treningsformen i tillegg til å eliminere alle mulighetene for at hunden skal kunne begå feil i innlæringen. I klikkertrening skal hunden få prøve og feile, man klikker ved ønsket adferd for å forsterke den. Det er her de fundamentale forskjellene ligger….Ved å eliminere feilmarginer lærer hunden fortere, det sier seg selv.
Nå har jeg lest «don’t shoot the dog», men blir liksom ikke helt klok på dette her med LP og klikkertrening likevel. Eller er det nå sånn at klikkertrening ikke alltid egner seg for konkurransetrening der man krever hurtighet og presisjon på en annen måte enn når man vil lære hunden f.eks. å sitte pent når den hilser på besøkende??

Håper du kan gi meg noen «nye impulser»

Svar fra Morten Egtvedt

Takk for et interessant og gjennomtenkt spørsmål. Når det gjelder neseprøven finnes det et stort antall forskjellige metoder som blir brukt med godt resultat. Faktisk tror jeg det er få andre lydighetsøvelser der man finner større variasjon i framgangsmåter som folk kan velge mellom. For mange andre øvelser vokser det jo raskt fram noen få standardmetoder som blir brukt av det store flertallet av «befolkningen», men når det gjelder neseprøven ser ikke dette ut til å være tilfelle. At apporteringen bør fungere uten tygging på forhånd regner jeg imidlertid som en klar fordel uansett metode. Det kommer forresten en ny artikkel om forskjellige neseprøvemetoder i Canis nr. 3/2002 som kommer i slutten av august. Da får du kanskje noen flere idéer.

Har lyst til å kommentere kort hva som kan ha blitt gjort feil ettersom du fikk smaking på pinnene med din hund. For det første gjelder det å være nøye med at man kun klikker hunden for å lukte i den innledende treningen (ikke for å smake). Når man introduserer flere pinner og man oppdager at hunden smaker på pinnene må vi sette inn en ny spilleregel (forsterkningsregel): Hvis hunden smaker på feil pinne avbryter vi øvelsen – hunden får altså ikke lov til å fortsette å søke etter den ritige pinnen hvis den smaker på feil pinne først (selv bruker jeg gjerne ordet «feil» for å markere presist hvis hunden gjør feil). Den eneste måten å få belønningen på er å finne riktig pinne UTEN å smake på de andre først. Hvis hunden får lov til å fortsette søket etter å ha smakt på feil pinne vil vi faktisk forsterke denne uønskede adferden selv om belønningen først kommer når hunden finner den riktige pinnen. Klikkertrening dreier seg egentlig bare om å sette slike spilleregler hele tiden og følge dem. Og som du ser kan disse reglene være ganske strenge – hvis hunden gjør en liten feil går den glipp av belønningen. Dette er måten vi bygger opp presisjon på i klikkertrening. Setter du feil regler, eller ikke greier å følge dem blir resultatet feil…

Forøvrig er det en regel som gjelder uansett valg av metode: DU FÅR DET DU FORSTERKER. Det vil si at den adferden hunden oppviser er resultatet av treningen din (eller manglende trening). Hvis hunden din smaker på pinnene har denne adferden blitt forsterket (bevisst eller ubevisst fra din side). Hvis hunden tygger på pinnene har denne adferden blitt forsterket (det er godt å tygge på pinner…). Hvis hunden gjør hele øvelsen perfekt har du tydeligvis forsterket riktig adferd hele veien (eller ihvertfall kommet til mål etterhvert). Ofte blir vi hundefolk så opphengt i metoder at vi glemmer de læringsprinsippene som ligger bak, og det er jo egentlig de som er viktige å ha forståelse for.

Så over til det du skriver om klikkertrening til bruk i konkurransesammenheng. Jeg tror det kan være flere grunner til at ingen landslagsutøvere bruker klikkertrening (og at ingen som bruker klikkertrening ennå har blitt landslagsutøvere). For det første er det ingen som har jobbet med klikkertrening mer enn maks 5-6 år her i landet. De fleste norske topputøvere innen LP har brukt 10-15 år på å perfeksjonere sine metoder. Det er rått parti! Det er først nå om noen år at folk har fått tilstrekkelig erfaring til å bruke klikkertrening effektivt. Så må disse utøverne begynne på en ny hund, og da om 2-4 år så kanskje ting begynner å skje… Tiden vil vise.

For det andre er det et faktum at det går ikke an å få mer enn 320 poeng i lydighet. Når man ser at man kan gå jevnt over 300 poeng med sine nåværende metoder – hvorfor i all verden skal man bytte? Jeg vil tro at mange av topputøverne tenker slik, og jeg forstår dem godt. Hvorfor bli nybegynner i en metode (klikkertrening) når man allerede er proff med andre metoder…? For det er faktisk det som blir resultatet den første tiden hvis en topputøver skal prøve seg med klikkertrening. Tenk deg det – fra å bruke metoder man kjenner ut til fingerspissene må man prøve seg fram med en metode som er fundamentalt forskjellig. Slett ikke rart at det er motstand mot dette.

Det blir omtrent som med Boklöv-stilen i hopp. Ingen skiftet metode før man faktisk fikk bank av de som brukte Boklöv-stilen. Og slik blir det nok med lydighet også. Folk bytter ikke ut velkjente metoder før de må (blir slått av andre med bedre metoder). Om det blir nødvendig å bytte til Boklöv-stil eller ikke vil avgjøres av om det finnes klikkertrenere som har ambisjoner om å gjøre det bra i LP. For det er jo faktisk flere ting som som er avgjørende for om man kommer til topps eller ikke. De to viktigste faktorene (i tillegg til treningsmetoder) er

1. Førerens ambisjoner (mange av de beste ekvipasjene jeg kjenner utmerker seg ikke nødvendigvis med enorme hundefaglige kunnskaper, men med en treningsiver og et ambisjonsnivå som til slutt bare MÅ gi resultater)

2. Hundens egnethet (for å komme på landslaget må man ha en god border collie eller et individ av en annen rase som innehar omtrent samme fart og arbeidsvilje). Hvis du ikke har et meget bra hundeemne kan du trene så bra som du bare vil. Du vil likevel få bank av dårligere trenere med bedre hunder – det viser seg gang på gang både innen lydighet og bruks, med hederlige unntak.

Når det gjelder forskjellen på klikkertrening og slik dagens landslagsutøvere trener er jeg IKKE enig i din oppsummering slik du skriver. Forskjellene er MYE større enn som så. Det blir for mye å ta det detaljert her, men for å oppsummere hovedpunktene i det som er spesielt for klikkertrening:

1. Minimal bruk av hjelp tidlig i treningen
2. Kun bruk av positiv forsterkning/negativ straff (null bruk av ubehag)
3. Ingen «kravfase» i treningen. (Det stilles «krav» hele tiden!)
4. Måten man lærer inn av kommandoer (og senere bruker kommandoene til å forsterke adferd – kjeding)
5. (Baklengs) Kjeding av delmomenter til ferdig øvelse.

Forøvrig må det legges til at det foreløpig er svært få utøvere som er i nærheten av å utnytte potensialet i klikkertreningen ennå. Jeg kjenner kun en håndfull personer her i landet som jeg vil plassere i denne kategorien foreløpig. Klikkertrening må ikke bedømmes ut fra det man ser av trenere som ikke behersker metoden tilstrekkelig godt (på samme måte som jeg ikke setter likhetstegn mellom alle som IKKE bruker klikkertrening – det er mange dårlige hunder som ikke blir klikkertrent også…).

Kort oppsummert vil jeg derfor si at grunnen til at ingen har kommet på landslaget i lydighet med en klikkerhund ennå, er at ingen har prøvd ennå. Så snart det dukker opp en dyktig klikkertrener med skyhøye amisjoner, et dødelig konkurranseinstinkt og et meget godt hundeemne vil det bli en forandring på dette. Jeg er ikke sikker på når dette vil skje, men jeg må innrømme at jeg gleder meg litt til å si «Hva var det jeg sa» (og til å høre andre si «dette er jo forsåvidt ikke noe nytt – vi har gjort omtrent det samme i mange år»).

Det jeg er helt sikker på er at klikkertrening i riktige hender og poter kan gi hunder som går over 310 poeng. Akkurat som riktig bruk av andre treningsmetoder…

Det vi vil se de neste årene er flere klikkerhunder som gjør det småpent i de lavere klassene. Vi vil også se at flere topputøvere begynner å hente elementer fra klikkertreningen, og/eller bruke klikkertrening til innlæring av enkelte delmomenter og til feilretting. De utøverne som oppdager fordelene vil skaffe seg mer kunnskap og etterhvert vil noen kanskje begynne å kjøre 100% klikkertrening. Vi får snakkes igjen om noen år 🙂

Dette ble litt ustrukturert, men du får sende inn flere spørsmål hvis du ikke fikk svar på det du spurte om.

Morten Egtvedt