Hei Turid,

Jeg er veldig usikker nå og råd fra deg hadde vært veldig kjærkomment. Kanskje husker du Pippen som hadde slik appetitt på hermetikk-bokser? Du hjalp oss med det problemet og siden den gang rørte aldri Pippen en hermetikk-boks igjen.

Pippen, vår inderlig kjære sch.blanding, måtte desverre avlives i forgårs – og vi savner henne noe styggelig. Det gjør også vår lille basenji og det er henne jeg trenger litt råd om nå.

Amy er 4 år og oppvokst sammen med Pippen. De hadde alltid et slags hat/kjærlighetsforhold. Sist november hadde de en forferdelig slåsskamp hvor Pippen bet basenjien stygt. Det hadde aldri skjedd før, men etter det ble de alltid holdt adskilt inne. Ute på tur og i bur side om side i bilen, fortsatte de imidlertid å være perlevenner.

Hjemme
Etter Pippen ble borte, har Amy begynt å følge meg som en skygge rundt i huset. Selv når hun ligger og soler seg gjennom vinduet, spretter hun opp for å følge meg hvis jeg forlater rommet. Ikke 7 ville hester kunne fått henne ut av en god solplass før. Jeg lar henne alltid bli med meg. Imidlertid er hun også blitt veldig frenetisk på å ligge i fanget mitt når jeg setter meg ned. Ligge i fang har hun alltid vært glad i, men jeg har kun tillatt det når jeg inviterte (jeg har vært redd for den «klassiske»: liten hund ligger i fanget til mor og knurrer og glefser til alt og alle – mor inkludert). Nå gir jeg henne stopptegnet når hun prøver å krype opp og henviser henne til å ligge inntil meg isteden – men bør jeg la henne få ligge i fanget?

På tur
Amy har ikke vært vant til å gå tur uten Pippen. Akkurat i nærmiljøet er det greit, men utenfor blir hun nå fryktelig engstelig. Da er hun som et frimerke på benet mitt, hodet og ører virrer for hun skal følge med på allt skummelt og hun snuser ikke eller noe. Innimellom stopper hun, da går jeg litt videre (hun har langline og sele på seg) og roper på henne. Da kommer hun fykende og jeg gir henne godbit. På et visst punkt tar hun ikke imot godbit heller, og da har vi snudd og gått hjem igjen. Vi kommer ca. 200 m avgårde på denne måten. Jeg tenkte å tøye avstanden litt etter litt, men bør jeg gjøre dette annerledes? Jeg har ikke gått på noen nye steder med henne, bare de gamle kjente stedene men det er tydelig at hun føler seg veldig ukomfortabel uten Pippen.

Andre hunder
Amy er svært hunde-agressiv og er desverre også blitt kraftig bitt et par ganger (av settere av alle ting). Vi har hatt mye problemer med løshunder, og siden Amy har vært veldig eglete og skrikete så kommer gjerne løshunder bort for å sjekke. Har Pippen vært løs, så har hun alltid stoppet hundene fra å gå bort til Amy ved å gå mellom og liksom «puffe» dem avgårde. Det har vært verre hvis Pippen var i bånd. For greide ikke jeg å holde den fremmede hunden unna og den svarte med knurr på skinnangrep fra Amy, så fløy Pippen på den uansett – og da bet hun gjerne til blods. Stortsett greide vi heldigvis å unngå det, men ved 2 anledninger har jeg måttet gi Pippen fri for å hjelpe å ordne opp i forbindelse med løshund som bet Amy. Så for Amy var jo Pippen den store forsvareren. Det burde jo vært oss, men Pippen var langt flinkere.

Nå har Amy nylig fått påvist hypotyrose og har begynt behandling, men vi er fremdeles i ferd med å finne riktig dosering. Det tar jo tid for man venter 4 uker mellom hver sjekk på doseringen, og tyroksin-nivået hennes er fremdeles ikke på høyt nok nivå. På sikt kan kanskje dette mildne noe av hennes agresjon. Imidlertid så har hun ihvertfall sluttet å skrike til andre hunder, så jeg håper det kunne hjelpe litt på «løshund-problematikken» – at de ikke har fullt så lett for å fly på henne. Vi har så langt ikke møtt noen hunder etter Pippen ble borte, men jeg lurer litt på hva som er best når vi møter noen. Er det hund som er i bånd med eier, så hadde jeg tenkt at da ser vi litt på den (såfremt Amy er noenlunde rolig) og så snur vi og går en annen vei. Når det gjelder løshunder uten eier vet jeg ikke. Jeg observerte jo at Pippen stoppet dem når de var 3-4 m fra Amy, nærmere enn det tillot ikke Pippen. En slik avstand får ikke jeg til i praksis. Dessuten er basenjien rimelig på hugget når det kommer hunder bort, så det er et svare strev å få stilt seg mellom henne og den andre hunden. Jeg vet simpelthen ikke hva jeg bør gjøre i den situasjonen. Inntil videre tvinger jeg ektemannen med på tur så vi er 2 skulle det dukke opp en innpåsliten løshund, men det kan jeg ikke regne med å få til bestandig.

Lek med andre hunder
Pippen og Amy lekte veldig mye ute. Pippen var den eneste hunden Amy lekte med. Hun har ingen hundevenner som sådan. Det har vært noen få hunder som simpelthen har ignorert hennes agresjon og bare fortsatt å være vennlig. Da slutter hun å være agressiv og begynner med sin litt spesielle form for lek, så jeg tror hun kanskje kunne leke med enkelte. Imidlertid består hennes lek i en litt brutal jaktlek hvor hun løper ved siden av og drar hårtuster ut av nakken til den andre hunden og ellers prøver å legge den i bakken ved å holde den i nakke/hals-regionen (avhengig av størrelsesforskjell). Pippen var veldig med på notene der, og det er kanskje også disse enkelte vennlige hundene vi har møtt, men eierne liker det ikke (de synes Amy er en ordentlig uspiselig liten sak..). Det er en eier av en slik hypervennlig hund (en springer spaniel hann) som kanskje kunne tenkes å gå med på å la Amy få leke med sin hund – hårtuster eller ei. Hvis jeg kunne få til samvær med denne hunden, bør leken hennes styres litt? Jeg tenker på å avbryte leken hvis hun blir for voldsom etc.? Grunnen til at jeg spør, er at dette lekemønstret er visst typisk basenji-lek og er kanskje så iboende at den vanskelig kan modifiseres, jeg vet ikke.

Drømmen er jo at Amy ble litt mer tolerant vedr. andre hunder, og kanskje t.o.m. fikk noen hundevenner. Det var ikke så lett å få til da Pippen levde, for Pippen var så beskyttende.

Alle råd om hvordan støtte Amy nå som hun er «alene» mottas med takk. Jeg regner med at det går seg vel litt til etterhvert. Akkurat nå kjenner vi alle intenst tomheten og savnet etter Pippen, og det er en trist stemning i huset. Dog er jeg opptatt av at vi ikke gir Amy noen uheldige vaner ved at vi gjør ting feil nå i startfasen av et «uten Pippen liv».

Dette ble frytkelig langt ser jeg nå – beklager!
hilsen Tonje

Svar fra Turid Rugaas

Hei,

det var trist å høre om Pippen. Jeg fikk jo et spesielt forhold til henne, ettersom vi jobbet med problemet hennes. Jeg synes det er ekstra leit at jeg aldri fikk hilse på henne, som vi snakket om. Men, men…

Med hensyn til Amy – det er såpass mange ting inne i bildet her at jeg vil ikke begi meg ut på konkrete råd før jeg (eller noen andre) vet litt mere. Det er så mye som spiller inn. Hun har sterke sorgreaksjoner, og det vil ta tid før det går over. Lag minst mulig oppstyr rundt det, men la henne for all del få nærkontakt (gjerne i fanget om hun vil det) og mye oppmerksomhet, gjerne litt mere turer og andre aktiviteter en kortere periode. la henne få gå turer med andre hunder hun med noen rimelighet kan håndtere, har hun noen hunde-venner så la henne treffe dem. La henne oppleve nye ting, gå på helt nye steder – det får tankene bort fra sorgen.

Hennes andre problem, det med andre hunder synes jeg dere bør gjøre noe med så snart som mulig, så hun kan få et bedre liv – det er ikke OK å gå rundt å være redd. Og det lar seg absolutt løse. Både trening, praktiske tiltak i dagliglivet, medikamenter, massasje og endring av assossiasjoner er ting vi benytter oss av. men siden dette er såpass komplekst, så anbefaler jeg på det sterkeste en privattime hvor hele hunden gås gjennom, både fortid og nåtid, og blir observert. På grunnlag av en slik time kan man legge opp et program for å få til ting, og det lar seg gjøre.

Jeg formidler gjerne kontakt med noen som kan gjøre dette, og det er bare å gjøre det, det er ikke noe å lure på en gang. Sosialisering med andre hunder lar seg gjøre, men en må legge det opp slik at det ikke blir for sterkt og for mye av gangen, så den første tiden er det lurt å få hjelp av noen som vet hvor sakte en må gå fram til det begynner å løsne.

Jeg svarte på dette også i går, men svaret har kanskje blitt borte. Jeg prøver altså igjen.

Turid Rugaas