Jeg har to hunder, en tispe på 7 år og en valp på snart 8 måneder. Tiltross for at tispen er kjent for å være umåtelig sur og usosial (den liker ikke å leke med fremmede, noe jeg syns er greit siden den ikke er «aggresiv». Går bare unna og vil være i fred med sine egene aktiviteter) Valpen derimot har den likt fra dag en. un har oppdradd den med en konsekvent og «kjærlig hånd» og har tålt det utroligste fra den lille. Ute så passer tispen på valpen om det skulle skje noe hun mener den ikke skal gå til. (er det andre hunder som hun syns virker uskikket – så henter hun valpen og dytter den unna situasjonen. Er det greie hunder så blander hun seg ikke)
Valpen på sin side syns at tispen er verdens flotteste leketøy – det går å henge i halen, rive i nakkeskinn, hoppe på den, bite i ørene og generelt være ganske plagsom. dette ser i stor grad ut til å ikke affisere tispen så stort – hun går for det meste unna og later som hun ikke ser han – eller tar hintet og begynner å leke med han. Knurrer hun – og virkelig mener, det så viker valpen umiddelbart og slutter med det han holdt på med.
Så langt er jeg veldig fornøyd med tispens adferd, hun har overgått enhver forventing når det gjelder oppdragelse og tålmodighet med valpen. Jeg var ganske usikker på hvordan det ville gå da hun skjeldent har fått være med valper og selv ble angrepet kraftig av en voksen hund i 10 ukers alderen. Hun har fra han var ganske liten plukket bort ett og ett privelegie fra han som valp – ser ut til at hun har ett par ting pr måned som ikke lengere er lov å gjøre. Når hun setter ned foten på en enkelt ting – så er det slik, og hun viker ikke fra sin avgjørelse.
I hvilken alder kan jeg vente at tispens tålmodighet med den lille vil slutte ? En dag må jo denne oppførselen være uakseptabel i hennes øyne og valpen vil vel til slutt måtte innorden seg i de voksnes rekker og oppføre seg deretter?