Kjempeinteressant spørsmål! Er selv usikker på hvordan og når jeg skal introdusere variabel forsterkning. Ser poenget i at det ikke er nødvendig under nyinnlæring, men før eller senere er det jo helt nødvendig at hunden lærer å jobbe lenger og lenger før forsterkning kommer, spesielt hvis man har planer om å konkurrere i f.eks lydighet… Hvis man venter for lenge med å introdusere hunden for variabel forsterkning, er det ikke en fare for at overgangen vil bli større jo lengre man venter og jo mer vant hunden blir til å få servert belønningen etter hver utført adferd?
Hilsen Berit J
Svar fra Morten Egtvedt
Hei Berit!
Når man trener f.eks. lydighetsøvelser jobber man alltid med flere forskjellige adferder samtidig. Hver av disse adferdene blir forsterket etter en bestemt forsterkningsskala. De vanligste forsterkningsskalaene vi bruker i praktisk hundetrening er
* Kontinuerlig forsterkning – hver adferd blir forsterket
* Variabel frekvens – f.eks. gjennomsnittlig annenhver adferd blir forsterket
* Variabel varighet (duration) – adferden må f.eks. utføres gjennomsnittlig 10 sekunder før den forsterkes
(Fast frekvens- eller intervall skalaer bruker vi sjelden i praktisk hundetrening.)
Hva er så «en adferd». Det kommer faktisk an på hva du velger å definere som en adferd. Når du trener fri ved foten kan du definere hele fri ved foten øvelsen som «en adferd» og forsterke denne på en variabel varighetsskala der hunden må gå fri ved fot fra 1-20 sekunder før forsterkeren kommer (avhengig av hvor langt du har kommet i innlæringen).
Men du kan også velge å definere hvert fotskritt som en adferd. I såfall kan vi si at adferden er på en variabel frekvens skala der hunden må gå fra 1 til 80 skritt før forsterkeren kommer.
Og se for deg en hund som på fri ved foten går og veksler mellom å se på ansiktet ditt og å se på lommen din. Disse to blikk-adferdene vil også få sin egen skala med på kjøpet.
Poenget er at variabel forsterkning alltid er tilstede når vi trener hund. Også i nyinnlæring der vi har bestemt oss for å forsterke hver gang hunden setter seg. Her vil sitt-adferden være på kontinuerrlig forsterkning, men «prøve-adferden» (hunden prøver forskjellige ting for å få oss til å klikke) vil nødvendigvis være på en varighetsskala helt fra starten.
La oss gå tilbake til å betrakte hele fri ved foten-øvelsen som en adferd. Du forsterker etter 1-20 sekunder. Er det da snakk om en varighetsskala eller er det egentlig snakk om kontinuerlig forsterkning? Du forsterker jo faktisk hver gang! Vel, det er begge deler…
Og det er vel egentlig slik hundetrening foregår i praksis. Varighetsskalaer innføres ganske tidlig i innlæringen. På fri ved foten, fellesdekk, kryp og alle andre øvelser der hunden skal utføre en adferd over en viss tid eller distanse blir innføringen av variabel varighet en naturlig del av progresjonen når du øker kriteriene. Men man vil fortsatt alltid belønne på slutten av utførelsen, så det er fortsatt også snakk om kontinuerlig forsterkning.
Vi er enige om at «variabel forsterkning» begynner man tidlig med når det gjelder øvelser som skal utføres over tid. Det interessante spørsmålet er vel egentlig når man skal begynne å ikke alltid belønne på slutten av slike øvelser.
Her kommer man inn på «konkurransetrening». Jeg synes det er greit å dele opp lydighetstreningen i 4 faser:
1. Grunnferdighetstrening
I denne fasen jobber man å bygge opp adferdsreportoaret til hunden. Man lærer hunden å tilby alle nødvendige grunnferdigheter frivillig (se artikkel i Canis nr. 2/2004).
2. Delmomenter
Når man har en bra samling grunnferdigheter på plass kan man begynne å tenke på hvordan de ferdige øvelsene skal se ut. Man deler så opp de ferdige øvelsene i delmomenter og trener inn disse hver for seg. TIl hvert delmoment trenger man kanskje 1-4 grunnferdigheter som man får under stimuluskontroll, finpusser, perfeksjonerer og setter sammen til et ferdig delmoment.
3. Ferdige øvelser
Når man har trent inn alle delmomenter i en øvelse hver for seg er det på tide å sette disse sammen (om mulig ved å baklengskjede disse)
4. Konkurransetrening
Men det er ikke nok å lære hunden de ferdige øvelsene. For at hunden skal være «konkurranseklar» stilles det også endel andre krav enn at hunden «bare» kan de ferdige øvelsene. Blant annet må hunden kunne gjennomføre flere øvelser etter hverandre uten belønning (ihvertfall uten belønning i form av ball og godbiter osv), den må kunne takle diverse forstyrrelser som kommandant, ringbånd, andre hunder, tilskuere osv.
I de tre første fasene kjører jeg stort sett kontinuerlig forsterkning (det vil si at det belønnes i slutten av hver utførelse). Hvis det er en grunnferdighet/øvelse/delmoment som skal utføres over tid/distanse vil det også være en variabel varighetsskala knyttet til adferden.
Det er først når jeg begynner med konkurransetreningen at jeg av og til ikke belønner i slutten av en øvelse. Da kan jeg f.eks. av og til kjøre en øvelse uten belønning og så gå rett over til neste øvelse som belønnes. Kanskje jeg til og med kjører 3-4 øvelser før belønningen kommer, men sjelden mer enn dette på trening. Hvis man har en hund som synes det kjempefint med kos og lek med fører kan man faktisk alltid belønne etter hver øvelse, til og med inne i ringen – da er det jo enda enklere.
Spørsmålet ditt går kanskje spesielt på om det er viktig å lære hunden å jobbe lenger for forsterkeren ganske tidlig. Og dette er nok en fordel, så lenge man får til en fornuftig progresjon. Det er to hovedtyper adferder i så måte. Vi har enkle adferder som sitt, ligg, stå, innkalling, osv der ihvertfall jeg synes det er naturlig å forsterke hver gang (jeg synes ikke man tjener noe på å ikke forsterke disse hver gang). Men vi har også adferder som skal utføres over tid, som f.eks. bli sittende/liggende/stående, fri ved fot osv der det er naturlig å la hunden jobbe gradvis lenger ganske tidlig (selv om man også her alltid forsterker på slutten av utførelsen). For å lære valpen/unghunden «utholdenhet» er det greit å jobbe med begge typer adferder. Når du trener kan du gjerne prøve å legge merke til hvor mange ganger pr. minutt du klikker. Legg gjerne opp treningen slik at det blir en naturlig variasjon mellom trening på adferder der det klikkes 10 ganger pr. minutt og 2-4 ganger pr. minutt (vanligvis færre klikk jo mer «velutdannet» hunden er).
Vel, mye mer å si om dette, men det får greie seg i denne omgang. Håper det ikke ble altfor rotete.
Morten Egtvedt
