Tusen takk for kjemperaskt svar. Her er noen eksempler på hva som forandrer min lille søte frøken til et lite «monster».
Et eksempel som skjedde i dag. Jeg løp inn i stua for å se noe på TV. Hun kommer løpende etter meg og klarer ikke stoppe bak meg, men seiler inni beina mine så jeg blir slått rundt i lufta. Da kaster hun seg over meg og opp i ansiktet og glefser og knurrer. Jeg får kosta henne unna med den ene armen slik at jeg får reist meg. Og holder henne slik at jeg hun ikke klarer å bite meg. Da gir hun seg ikke, bare fortsetter å knurre og vise tenner og prøver å dra seg vekk for å angripe igjen.
Et annet eksempel er når hun vil med nesa oppå stuebordet når det er mat der. Da skyver jeg henne vekk med hånden og sier nei. Da biter hun etter meg for så å legge strekke hodet over stuebordet igjen. Når jeg da skyver henne unna igjen så knurrer hun og biter etter meg.
Når vi er ute og jeg har henne i bånd og det kommer noen hun vil hilse på. Jeg står bare rolig og holder henne igjen i båndet. Da hiver hun seg rundt og biter i båndet og drar. Når ikke det nytter så hopper hun i låret mitt og biter mens hun er tydelig irritert.
Og når vi går tur, aldri mer enn 30 minutter. Når vi nærmer oss hjemme så blir hun gjerne hissig og begynner å bite i båndet. Jeg kan si nei eller Uhum, da slipper hun, men straks vi går er hun pån igjen. Når jeg da til slutt velger å holde henne til hun er rolig så knurrer hun noe helt vanvittig mens hun prøver å bite meg. Når hun så har innsett at det ikke nytter så kan vi gå videre uten noe mer tull.
Slik er det egentlig i alle situasjoner, hvis jeg holder henne fast, rolig og bestemt, så gir hun seg med en gang og så er hun helt rolig og fin igjen.
Det er helt bestemte situasjoner som får fram dette, alltid samme type situasjoner.
Enda et eksempel: Når hun mobber vennen sin og jeg må skille dem. Da hopper hun i låret mitt og biter når jeg skiller dem, samtidig med at hun knurrer kraftig. Eneste som nytter er da å holde henne fast inntil meg.
Takk for at du tar deg tid!
Svar fra Turid Rugaas
Reaksjonene hennes i noen av disse situasjonene tyder på høyt stress, andre på at hun går fort i forsvar – muligens på grunn av tidligere korrigering/holdt fast/ eller annet som for henne har vært skremmende. Den første episoden, hvor du løp inn til TV’en satte tydeligvis igang rask reaksjon fra hundens side på grunn av løpingen, og hun ble antagelig kjempeskremt da du falt og ble sint på henne – de fleste hunder ville reagert på en eller annen måte i den situasjonen – og det er i slike situasjoner vi prøver å holde oss rolige. Med andre ord er det noe i dette med å bli holdt fast, holdt igjen, bli skjøvet unna, sagt nei til (med sint stemme ?) – men akkurat hva kan jeg ikke si deg. Jeg må vite mye mere.
Jeg tror at noen av de tingene som har vært gjort kan være nok til å sette en hund i forsvarberedskap, og at en må finne andre måter å takle det på. Men det er stress inne i bildet også, og da må vi jobbe med å finne ut årsakene til stresset.
I dette tilfellet vil jeg si at det kan være helt avgjørende å ha en privat-time for om mulig å finne ut hva dette bunner i. Men hunden bør også ha en grundig veterinærsjekk. Gå til en grundig veterinær som sjekker hunden på alle bauger og kanter for evt. smerter, plager osv.
Går du på noen form for felles-trening med hunden, så bør du slutte der øyeblikkelig og vente til hun er voksen med å starte på noe lignende igjen. Hun er veldig ung til å stilles krav til, og veldig ofte er felles-trening og kurs hovedårsaken til at hunder begynner å få stress-reaksjoner og frustrasjonshandlinger.
En grundig gjennomgang privat er egentlig ganske avgjørende for å finne evt- årsaker. Fortell meg hvor du bor, så kanskje jeg kan finne noen i nærheten du kan henvende deg til.
Ta gjerne kontakt med meg privat: turidrug@frisurf.no (jeg er bortreist fra onsdag til onsdag nå).
Jeg må ta rede på metoder som har blitt brukt i trening, korrigeringer (som hunden tydeligvis ikke takler – i likhet med de aller fleste unge hunder). EDagligerutiner, andre hunder, krav til henne.
For eksempel, at hun prøver å ta mat på bordet: helt vanlig. Det vi gjør enklest og best for å unngå å sette hunden i en situasjon hvor den blir redd (og knurring, vise tenner og glefse er tydelige tegn på angst/usikkerhet i situasjonen) er først og fremst å ignorere. Jeg snur meg vekk fra hunden, sperrer veien til bordet med kroppen og armen min, og bare passer på at den ikke greier å snappe noe. Da gir hunder opp ganske fort, og etter noen gjentagelser vil hunden som regel gi helt opp, og faktisk aldri prøve siden. Ved å kjefte, bli sint, holde fast, dytte, skyve osv så skremmer du, – dessuten vil press alltid gi mot-press. Jeg ser det på folk også – ingenting får barn f.eks. så illsinte som når noen skyver eller dytter så de mister balansen.
Jeg tror det har skjedd for mange korrigeringer og sinte nei, osv, pluss skyving, holding fast osv. Vi må lære å takle situasjoner på andre måter. Hvis vi mister hodet så kan vi ikke bebreide hunden at den mistet hodet også. Men det kan være andre ting inne i bildet, og det er det viktig å finne ut av.
Med andre ord: veterinærsjekk, stoppe fellestreninger/kurs for en periode, få en privattime for fullstendig gjennomgang av hundens liv. Først da kan noen si med noenlunde sikkerhet årsaker, og dermed finne de riktige metodene.
Jeg beklager, nærmere kommer jeg ikke. Men kontakt meg privat, så kan vi jobbe videre med saken.
Turid Rugaas